Om å pynte seg

Inn i dusjen.

Skrubbe, vaske, skumme, skylle.

Tulle inn i frottéhåndklær, minst 2. Smøre kroppen.

Gre håret, føne tørt, krølle.

Sminke øyet, sminke huden, sminke munnen. Mwah! Sånn ja.

Åpne klesskapet, vurdere, revurdere.

Kle på, pusse tenner, suss adjø.

Ankommer festen.

Hilse, hilse igjen. Bare nye fjes.

Snakke, diskutere, le, spørre og svare. Blir kjent.

Nå skal man spille fotball! Bli mer kjent.

Stille seg i forsvar, sklitakle første som kommer nær.

Sleivsparke, men treffer likevel. Blod på tann.

Jubel, scoring, dytting, knuffing.

Grønske; jord under neglene.

Svett i pannen, skjorten klistrer.

Puster, sklirtakler igjen, får ballen, løper hele langsiden.

Hiver etter pusten, gnir ut sminken, skal vinne!

Vikler håret i øredobbene, river dem av.

Dytter, faller. Opp igjen!

Vinner, smiler, takker for kampen.

Om å pynte seg.

Advertisements

Når det piper i telefonen…

Joda, så jeg sitter foran pc’en og det piper.

Jeg skrur av høytaleren, kanskje jeg har ført musepekeren over en reklame. Det fortsetter å pipe.

Jaha. Jeg rokker på stolen; kan en plaststol pipe?

«Kjære! Er det du som sitter og lager pipelyd?» Selvsagt er det ikke det.

Jeg hører at lyden kommer fra området tv’en står. Piper tv’en? Nei, dette kakafoniet kommer fra veggen; ikke der…litt lenger opp.

Ventilen! Det piper i ventilen.

Jeg stikker hodet ut verandadøren idet en kjøttmeis flyr inn i ventilen fra andre siden, med mat i nebbet.

«Kjære, vi har startet fuglehjem.»

Her kunne historien endt. Det gjør den ikke.

I går våknet jeg frisk og rask til 20 varmegrader; gikk ut på verandaen og konstaterte at noe bevegde seg i gresset. Oj, sikkert en mus, best jeg ser.

rotten

Johnny Rotten

Du vet Johnny Rotten i Sex pistols? Det var han som tittet opp mot meg fra gresset.

«Pip! Sa den. «Hei» sa jeg, og hentet en eggekartong den fikk krype opp i.

Ok, hva nå? En stor, rød katt drev og sirklet i området, noe som fikk meg til å tro at dette ikke var første fugleunge på bytur fra akkurat dette redet. Katten hoppet på meg, og jeg valgte Johnny Rottens parti.

«Åh, kjæære… Har funnet en fugleunge, hva pokker gjør jeg nå? Jeg får jo helt morsinstinkt her, men skal jeg gi den til katten?» Min kjære, søvndrukken, kunne ikke tro hva jeg stod og foreslo; mente det var bedre at jeg ble fostermor. Alenefostermor. Som sagt så gjort. Min kjære dro på skolen, mens jeg satt hjemme med barnet.

Jeg forsøkte å ringe min far som er utdannet agronom og kan ett og annet om dyr, men han sov. Min mor visste likevel råd: sukkervann. Vi kranglet litt, jeg og Johnny, før jeg fikk i ham litt karbohydrater, og etterpå lagt ham i en bomullsvaskeklut, for bomull i ren form hadde jeg ikke.

Plutselig ser jeg gresset bevege seg på ny. Jaha, der lå pinamæ Sid Vicious også.

Sid Vicious

Min dag var satt. Jeg oppgraderte reiret, Reir 2.0, til en skoeske fylt med gress og kleenex og fant en proteinkilde i form av en prøvepakning kosttilskudd som lå bakerst i skapet. I tillegg knekte jeg egg og ga dem plomme.

Heldigvis fortsatte det fine været for jeg hadde ikke lyst å ta punkrockerne inn i huset, i frykt for lus, fugleinfluensa og piphoste. De fikk stå i solen, med kleenex som solparaply, med meg på plenen på et pledd med Sartre i hånden,på utkikk etter pusen. I thought I thaw’ a putty’cat.

Etter som dagen svant, og jeg skulle på kino, ble 2×3 cm fugl flyttet innomhus da varme visstnok er et must for slike fjærløse. Jeg så for meg den sikre død i

denne kinoturen, for fuglene altså, men de møtte meg gapende og pipende da jeg noen timer etter forsiktig åpnet skoesken. Dette hadde de  ikke gjort før, så noe rett må jeg ha gjort.

Sid Vicious

Igjen fikk de mat, ny kleenex (begge beviste at intet var galt med tarmsystemet) og hver sin varmeflaske for natten.

«Hvor lenge skal denne matingen foregår?» lurte min kjære på, totalt glemsk over at det var nettopp hans medfølelse som hadde satt i gang dette. I følge internettet, som er så nyttig, skal denne matingen foregå intenst i alt fra 1-2 uker, hvorpå fuglen med hell skal begynne å spise solid mat, og dermed kun gape hver 3. time eller så.

Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.

Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.

Flaks jeg ikke har jobb, for dette tar tid. Mens jeg mater, holder kattevakt, bytter kleenex og kommenterer hårsveisen deres, flyr Mamma og Pappa Kjøttmeis lystig forbi for å finne mat til Johnny og Sids søsken. Jeg har et lite håp om at fugleperspektivet deres skal fange inn de 6 cm med kjøtt og nebb som ligger 3 meter unna redet, og tenke «heisann, var det der vi la dem?»

Så nå venter jeg på kleenexstøtte fra Nav; ikke før har jeg skiftet så skiter de igjen. I tillegg aner jeg et hopp i matbudsjettet da Sid Vicious gaper og piper hver gang han aner bevegelse, min stemme eller skje mot glass (hvor riktignok plommen oppbevares, så dum…det er han ikke.)

Jepp, jeg har forsøkt å ta bilder med min kjæres telefon, da mitt kamera gikk ad dundas her om uken. Disse vil bli lagt ut så snart vi får overført til pc. I tillegg vil her komme oppdatering på Johnny Rottens helse; han er litt svak og puster i rykk og napp.

Punkrockelivet skal ikke være lett.

Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.

Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.

Midsomer Murders

Sommertid er mordtid.

Nå skal jeg ikke ut på en vill turne á la Bonnie & Clyde, som tilfeldigvis døde av kuler for 75 år siden. Les historien her.

Det jeg mener med min noe makabre åpningssetning er rett og slett at nå er det sommer…og noen skal dø i Midsomer. At så mange kan dø i DCI Barnabys distrikt, tenker vi ikke på. Det vi legger merke til, bortsett fra den fantastiske skumle introen spilt på…sag?…er den lune, gode engelske landsbygda, med sine erkeengelske karakterer og tørre humor. Her er ingen storbrystede, halvt påkledde fotomodeller som med sin perfekte sminke lener seg over den forulempede og lirer av seg punchlines.

Ok, nå var jeg hyklerisk, for jeg liker faktisk å se på disse halvnakne pene. Nei, det kom ut feil. Det jeg mener er at jeg simpelten elsker krimserier, og ja…jeg liker også CSI som synder på alle de ovenfornevnte ting Midsomer Murders mangler.

Jeg anser ikke meg selv som en fryktelig modig person, selv om jeg våget meg opp i en 55 meter høy stang på Gröna Lund i Stockholm her om dagen.

Ca her døde jeg litt inni meg.

Ca her døde jeg litt inni meg.

Jeg kan nevne at jeg nesten så The Ring, jeg mener jeg så filmen, men med ett øye halvt hevet over en tykk pute. Min venninne måtte følge meg på toalettet etter filmen, vente i døråpningen, skru på alle lys og synge meg i søvn. Nesten. Men redd var jeg.

De av dere som har lest «Da Linda så hvithai…» vet at jeg ikke er fryktelig trygg i vann inneholdende søppel, i tillegg har jeg forsøkt å dykke, noe som skal bli en egen historie her på bloggen en dag.

Men krim, fiktive mord, morbide serier og alskens ulumskheter som i det virkelige liv ville sendt meg i bakken, i koma før nådd bakke, simpelten elsker jeg.

Ja, jeg ergrer meg som sagt over CSIs puddelklipte medarbeidere, men Grissom i CSI Las Vegas og Mac Taylor i CSI New York…er de ikke herlige? At det er mennene som er herlige på innsiden bunner i noe jeg har gjentatt til det kjedsommelige og kan leses her.

Nei, nå tuller jeg…Horatio i CSI Miami er vanskelig å elske, med sine punchlines, blikk over skulderen, solbriller og utstuderte hese stemme. Vet ikke hva jeg mener? Ta en titt:

Det er ikke bare jeg som har lagt merke til Horatios parodi på seg selv. Jim Carey og jeg har snakket på telefonen. Han er litt flinkere å forklare enn meg:

Min helt over alle helter er Poirot. Kjære Hercule…måtte David Suchet aldri avgå med døden. Jeg har sett enkelte episoder med en helt annen skuespiller, men det blir aaldri det samme.

Miss Marple…er hun ikke søt? Gamle damen som havner i mordsituasjoner hvor enn hun går. Hadde blitt nervøs, jeg, om hun dukket opp i mitt nabolag. Summa sumarum er det vel strengt tatt Agatha Christie som fortjener heder og ære og flaxlodd i posten.

Mannen sin.

Mannen sin.

Sir Arthur Conan Doyle visste også hva han gjorde da han for to århundrer siden skapte Sherlock Holmes og Dr Watson, men la oss ikke glemme Edgar Allan Poe, mysteriets første mester, med sine «The Fall of the House of Usher» og «The Raven.» Nei, nå skjener jeg ut i litteraturens verden.

Krim, og da særlig engelsk krim er det beste jeg kan se på tv. Min sambo vet dette, og har flere ganger ringt og ropt at jeg må haste til tv’en for nå begynner krim. «Mmmm, nå står jeg egentlig og  … redder verden og miljøet.» «Det er engelsk krim.» *Slipper alt i hendene og løper.»

Det er nettopp dette jeg i kveld skal gjøre, for i kveld begynner atter en gang Midsomer Murders. Jeg husker mamma var på knærne etter John Nettles da han spilte i Bergerac, noe jeg ikke kunne forstå. Nå stiller jeg meg annerledes til mannen. Ikke at jeg er på knærne etter ham som i forelsket, men hans sjarm, vittigheter og normale engelske familie i serien gjør at jeg i sommer skal bruke hver fredags kveld på ham. Om Tv2 i år igjen velger å sende de to episodene, hvorav morderen avsløres i del 2, med 1 ukes mellomrom, skal jeg…skal jeg…likevel resignert se på.

John Nettles

John Nettles

Da har vi en date; du foran ditt tv, jeg foran mitt; så heier vi på DCI Barnaby sammen. God titt!

Ode Til Et Kamera

Ode til et kamera.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Sort og Limited Edition, var du, da mine øyne møtte din linse.

Sort som et hull dro du meg mot deg. Verden stoppet, pusten snappet, skulle du virkelig bli min?

Som hånd i hanske passet din perfekte størrelse min hånd. Dine megapixler hvisket om de kommende stunder Sony pekte til da du ble kreert.

O’ Sony Cyber Shot! Om jeg kunne ha manet tilbake våre år sammen! Som en trofast følgesvenn var du ved min side under alle viktige livsøyeblikk. Mine venner var dine venner. Mi casa fue tu casa!

Aldri mer skal jeg få trykke på dine knapper. Aldri mer flikke gjennom våre ervervelser på din perfekte skjerm; vårt syn på livet.

Hva skal det bli av meg nå, du sorte magiker! Naken entrer jeg nå livets høydepunkt med kun mitt sinn som en fattig erstatter. Ingen foreviget minner som du.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Aldri har vel en erfaring vært så dyrekjøpt. Erfaringen av at eplejuice og du ikke skulle komme til å gå overens.

Dine siste gisp erindres med avmakt, idet jeg nå ser tilbake på det som var.

Rest in pieces.

Brumm i en hengekøye i México

Brumm i en hengekøye i México

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Søstrene Skilpadde

Søstrene Skilpadde

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Girls in the hood!

Girls in the hood!

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Slik skal Bailey's drikkes!

Slik skal Bailey's drikkes!

Marits Egen sang

Min venninne, som jeg har vokst opp med ytterst på den nakne ø, heter tilfeldigvis Marit Larsen.

Dette i seg selv er ikke er uvanlig navn, hadde det ikke vært for vår eminente artist Marit Larsen. I nevnte artists ære skrev Karpe Diem en sang, nemlig «Under overflaten (som Marit Larsen).»

Da min Marit skulle fylle 30, fant to av hennes barndomsvenner ut, meg selv inkludert, at denne under-overflaten-sangen var en perfekt overraskelse. Ja det, og det faktum at vi totalt overså beskjeden om at jentene skulle kle seg i kjole og mennene i dress. Vi reverserte det hele, og fremførte vår innlærte rap så godt vi kunne, fulle av nerver, tappet for energi da vi ikke greide spise grunnet nervøsitet og frykt for påfølgende prosjektiloppkast. Sa noen lampefeber?

Her er uansett resultatet. Vi var fryktelig lettet etterpå.

By the way, vi glemte litt tekst, begge to, men nå i ettertid kan jeg hele teksten helt utenat. «Alle gutta bare glor og ser på henne danse…» Må jo komme godt med en eller annen gang.

Kaffe – Min Elskede

kaffe

Spill av låten mens du leser. For inspirasjon 🙂

Jeg elsker kaffe.

Denne sorte drikken som ønsker meg velkommen hver morgen, og gir små avbrekk en ekstra spiff. Fra små bønner males den til magisk, sort pulver som jeg ikke greier meg uten. Lukten av nykvernet kaffe stiller seg rett ved siden av lukten av skog etter regn, og små, nyfødte barnehoder.

Jeg elsker kaffe.

Jeg begynte å drikke kaffe på riktig da jeg var 17 år og lærling i en bedrift. Å stå opp tidlig og måtte se presentabel ut var et skrik fra å stå opp og gå på skolen. Nå måtte jeg smile og være våken, ikke gjespe, men være på topp fra jeg kom til jeg gikk. Kaffe ble min redning og min last.

Da jeg og en venninne i forrige årtusen flyttet til London, ble møtet med storbyen en rus på livet, med sene kvelder både i venne- og jobbsammenheng. Kaffe var en følgesvenn også her. Det var på et skittent ungdomsherberge med mer lus enn folk vi lærte å be om kaffe med «one cow and two calves,» på norsk en klunk melk og to biter sukker. Kaffe uten melk ble for meg aldri det samme etter dette, selv om en ku fort ble til et fjøs med kyr. Beige kaffe er best!

Jeg reiste rundt i verden i noen år, og drakk ikke kaffe regelmessig. Dette endret seg da jeg vendte nesen hjem og fikk fast jobb på kontor. Koffein virket da på meg som sukker på en unge; jeg løp rundt kvitrene og fortalte dårlige vitser mens jeg planla middag, svarte telefoner og ekspederte kunder. Å ekspedere kunder kan bety to ting, jeg gjorde den versjonen som lot dem leve.

Etter et par uker på dette viset fikk jeg forbud av kontorsjefen; «Du drikker ikke kaffe før etter lunsj, Linda. Vi greier kun å takle deg etter 12.» Hadde noe å glede meg til, da.

Som den evige reiser jeg var, bodde jeg etterhvert i México. Her så jeg for meg servering av verdens beste type kaffe, ferskmalt med hint av mayaindianer. Den gang ei, sa Tordenskjold. Vi fikk strøkaffe fra supern. Den beste kaffen ble visst eksportert. Å få melk i kaffen betød melkepulver. I klumper. Forbausende nok smakte ikke dette så verst, men jeg drømmer fremdeles om den kaffen vi kunne ha fått.

Jeg jobbet en liten periode i en kaffebar. Her lærte jeg å lage de forskjellige typer kaffe vi nå er lært å tro vi ikke greier oss uten. Jeg må innrømme at cortado er min kopp te, pun intended, men jeg greier meg på lang vei med vanlig kaffe med en skvett melk.

Nå lyver jeg. Min samboer ble gitt en kaffetrakter i bursdagsgave. Forbauset ble jeg stående og se på saken, og jeg innså at jeg faktisk ikke er så glad i trakterkaffe. Kanskje er det min periode som mexicaner som har satt sine spor, men Nescafé Instant Coffee smaker for meg bedre enn trakterkaffens noe sure ettersmak.

En uting mange har innarbeidet er servering av kaffe i små pyntekopper som kun rommer to munnfuller, og har så små hanker at man ikke får pekefingeren gjennom. Slike kopper skal aldri inn i mitt hus. Kun store, gode krus av forskjellig slag duger.

Hadde jeg kunnet, ville jeg ha kokt kaffe på bål, men det er noe upraktisk. Nå har vi faktisk en stor pyntepeis i stuen…..Ny morgenrutine fra og med mandag!balkaffe_300x400

Morgenrutine, ja. Bare ordet rutine ville sendt meg i koma for kun få år siden, men nå er denne hellig for meg. Min perfekte dag starter med et stort krus sterk kaffe. Min kaffe skal stave framtidig magesår før jeg er fornøyd. Dette akkompagneres med en skvett melk, eller en ku, fjøset har jeg gått bort fra. Som nabo kommer et glass vann, men helst blandet med Fun eplesaft. I vannet. Ikke i kaffen. Med slik ammunisjon kan dagens nettnyheter angripes, og er dagen ideell følger enda en kopp kaffe, samt papiraviser følge. En time slik og jeg er klar for å erobre verden.

…eller enda en kopp kaffe.

Da Linda så Hvithai, og Lise så døden i hvitøyet.

Jeg skal nå fortelle en historie jeg håper ingen vil bruke mot meg. Nå har dette allerede skjedd, men det jeg mente var «ingen fler» må holde det mot meg.

Historien er som følger:

En venninne spurte om jeg ville være med til Syden, og vips, så var vi der.

Dette var på Mallorca, og vi koste og hygget oss med vind i tærne og sand i håret. I reisefølget befant der seg noen født med svømmeføtter, noe som førte til mye vannaktivitet. Lise og jeg hadde kjøpt hver vår oppblåsbare flytemadrass, og var egentlig fornøyde med å ligge og vake i strandkanten, der hvor det er så grunt at rumpa setter seg fast i sanden og spedbarn er dine eneste rivaler.

Stranden vi pleide å innta med solkrem og krim lå i en bukt. Denne bukten ble etterhvert et yndet sted å svømme over, og en dag jeg stod opp og hadde drømt om overmot og en høy hest, bestemte jeg meg for å slå følge. Dette ble proklamert og skulderklappet i god tid i forveien, derfor lurte Lise på om det var greit vi bare tok med den ene luftmadrassen, min madrass, for den var allerede blåst opp. Ikke noe problem, jeg skulle jo utføre noe på lik linje med svømming over den engelske kanal, om denne hadde vært 150 meter bred.

I løpet av mine første svømmetak, etter å ha modig løpt ut i vannet uten å kjenne på vannet først, ble jeg oppmerksom på at…heisann, her var en marebakke. Dette er ekvivalent med når Per ulv løper etter Bippe Stankelbein, havner over klippen, men faller ikke ned før han blir obs på blemmen. Nå utfordret jeg ikke fysikken med å falle i marebakken, men i tankene mine gjorde jeg det.

Etterhvert ble jeg i tillegg oppmerksom på at mine svømmeferdigheter, ervervet i Tverlandet svømmehall en gang på 80- og 90-tallet, var noget rustne, og at jeg befant meg som en følge av dette plutselig opp til flere timeter bak de andre.

Alene og forlatt midt i bukten, fant jeg det passende å komme på en nyhetssending jeg hadde sett noen mnd før, fra nettopp Mallorca. Her hadde en hvithai kommet seg forbi sikkerhetsnettet og inn til stranden, hvor nysgjerrige turister smilte og lo og pekte, fordi de hadde kontroll. Det hadde ikke jeg.

Best jeg snur, tenkte jeg, da pustebesværet kom sigende, ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg klisjemessig hørte Haisommers tittellåt surre i lillehjernen eller hypofysen. Der hvor Angst sitter.

Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, at haien kom på nyhetene fordi det er så uvanlig at den ferierer på Mallorca, og at oddsen for at haien skulle være tilbake nå var alt for liten.

Det var her jeg kom på at jeg er fryktelig dårlig i oddsberegning.

Langt der borte så jeg Lise ligge duppende på min madrass, helt uvitende om min skjebne som haiføde.

Akkurat i det jeg stivøyd og stivmusklet av skrekk nådde marebakkene, innså jeg at jeg var forfulgt av nevnte hvithai. Jeg oppdaget den nemlig ved å kaste et blikk ned i vannet, og i løpet av et nanosekund avgjøre hva det var jeg så, for så å crawle verdig en olympisk svømmende hund.

Oppdrag: Ikke dø.

Mål: Lise på MIN madrass.

Hva Linda så for seg

Hva Linda så for seg

Stakkars Lise visste ikke hva som var som traff henne da blekksprut-Linda kom hikstende gjennom vannet, dyttet henne med strak arm av madrassen, tok denne under armen og padlet som en gal med alt av lemmer. Ørene mine flagret som rohjelp denne dagen.

Lise, som nå noe ufrivillig lå med krim og krem i vannet, lurte naturlig nok på hva som pågikk, hvorpå jeg svarte, som sant var, at det var en hvithai i vannet.

Etter å ha kastet et blikk uten hast mot hvor min bevrende pekefinger pekte, kunne Lise konstatere at haien var en hvit plastpose som satt fast i noe tang. Med det noe tørre tillegget: «Men takk for at du tenkte på meg.»

Lise ble påspandert mange drinker den kvelden av undertegnede, med løfte om å holde meg unna henne i krisesituasjoner da jeg tydeligvis går etter mottoet «reddes den som reddes kan» og «alle mann for seg selv.»

Etter dette har jeg vært på få Sydenturer med mine venner. Pussig det.

Vennlig hilsen, din venn i nøden, Linda Therese.

Hva haien egentlig var

Hva haien egentlig var