Spiders and Me.

While talking to a friend the other day, I realized that I’ve had a few weird encounters with spiders.

I come from above the Arctic circle, thus our spiders are, well, tiny. As a child, this did not in any way dampen my arachnophobia and I was often seen lurking around the house with a lighter and hairspray. Not to fix the spider’s hair and offer it a cigarette, but to slowly watch it burn to death.

Other than that I was a nice child.

At the age of younger, I moved to Florida to work at that place with that big mouse. It turned out it was a little bit warmer there than at a latitude of 67 degrees. Apparently this makes the spiders much bigger and faster. Our spiders are sluggish and would rather try killing prey by staring them to death than spin a web.

Therefore, the surprise was big in Florida when I spotted a spider walking on the floor in front of the TV, and upon putting a glass over it, it started sprinting around like a maniac and didn’t try staring at me at all. In fact, it started groping under the glass trying to get out. I quickly put 5 books on top of the glass, had some goose bumps and got some garlic. Just in case.

Now, what did i do? I couldn’t take the glass away; I was sure the spider would hurricane itself on to my neck and suck the blood out of me. Or whatever spiders bigger than a speck of dust do. My room mates weren’t home to help me, and I wouldn’t leave it there. It was right in front of the TV!

After a quick contemplation I decided to seek help in my neighbours. The problem was that they were all working, and I could feel the panic rise in my throut as door after door remained unopened as I doorbelled my way down the street.

Then I struck gold. «Ding-dong!» Door opens and a petit French girl dressed in hotpants size 0 and a tiny singlet looks at me. «Oui?» She says, and I’m sure I can hear butter melt as she bats her eyes. «Hi, um, there’s this s-p-i-d-e-r in my room and I was wondering…» * Blank stare from French girl* «…could you maybe help? Itotallyunderstandifyou’reafraid! Gosh I’m so scared myself that…»

French, petite butter melting girl: «Bien sure.» *Weird stare*.

She gently helped the spider out and didn’t even die. That night I smacked my forehead and called myself a wimp before going to sleep.

A few years later I lived in New Zealand, and this one day I was helping an Australian guy paint a house. The house was beautiful, with a big, sun-shaped, black pattern on one wall. No, wait a minute! That was no pattern. It was a huge, hairy spider who looked at me with all 8 eyes, beckoned and said with his best Eddie Murphy’s Raw voice: «Come on!»

A light run, screaming and waving my hands in the air, later I was by the Aussie’s side explaining the carnivore problem we suddenly had to deal with.

My first plan was to leave an unpainted 5 diameter big circle around the spider, then I decided it was best to not come close to the wall at all. The Aussie had a bit of a different plan as he calmly took his left shoe off and smacked the spider with it.

The rest of the day I was left painting over the spider goo, which was somehow worse than both my initial plans.

A few weeks later, also in New Zealand, I was in a car driving on the highway. Suddenly I see this Arctic Circle sized spider, though yellow, sitting on the dashboard right in front of me. «That’s not a big spider» I thought, remembering the kitten sized one from before.

Then it jumped.

Now, I’m not used to that. Our spiders only jump if they are accidentally sat on a trampoline in the summertime while kids are jumping around on it.

I was thus required to react accordingly.

The driver didn’t find that funny at all. No soup for me that day.

Fast forward a few years, and I was backpacking around Central America with my very good friend Lily. We were only supposed to travel around México. Come to think of it I’m not entirely sure how we ended up in Guatemala, but I suspect we had had beer before the decision.

Anyway, in Guatemala we were, and we decided to avoid the big cities and instead go sleep close to the jungle. We found a hostel with rooms with no proper roofs nor windows, because of the heat, and I distinctly remember thinking «uh oh», before I dropped my backpack on to the floor. And left it there for a week.

The day of departure arrived, and having repacked and closed the backpack, I started lifting and swinging it on to my back. Halfway through the move I found it too big, and heavily leaned it on my knee.

*Smack!* The impact made something clinging on to the backpack fall to the floor, and something I first mistook for a small dog turning out to be a spider sprinted to the other side of the room.

Lily and I did our best damsel in distress impersonation screaming and jumping on the bed, then thought better of it and grabbed the «Kill-a-bug» spray box and sprayed for our lives.

In retrospect I can see that this wasn’t fair to the spider at all; it was probably more scared than us, but we were bigger and had poison.

Finally, a couple of knights in shining armours came running into our room, in the shape of two Swedish guys in shorts. «What IS it?» they said, making karate moves and banging their chests. «There.Is.A.HUGE.Attacking.Spider.Over.There!» *Shivering pointing fingers*

Have you ever seen a spider shrivel up when it dies? No? Well, it does. And when the Swedish guys looked into the corner, all they saw was a black, small dot once 5 times bigger.

They never believed us, and called us «typical girls» the rest of the evening. Which I hate! But that is a different story.

This isn’t even half of my weird spider stories. Maybe some other time I’ll tell you about that time I removed grass in Australia only armed with a small dog, or that time at the pet shop when I thought there were glass between me and the Tarantula. Or that time I had a deadly spider sitting on my hand.

– Have a nice spider free day.


Here I go again…

Well, it’s been a while.

I can safely say that things have happened since the last time I blogged, but I’m not going to bore you with details. I’ll mention some of the big happenings, though!

First, as some of you might notice, I’m suddenly blogging in English. The reason for this is simple: I am moving to Canada and want to start practising my English writing skills. The moving to Canada part is one of the big happenings I’ll mention.

So, what has happened lately?

Well, I no longer live in Trondheim. That part is actually a bit sad since Trondheim is an excellent city with great people and beautiful surroundings.

Since I no longer live there, I also no longer study at NTNU – Norwegian university of science and technology, which is also a bit sad. I really miss my fellow students, Gengangere (the student union), riss (the student periodical) and «my» study room.

Sounds like I’m very sad, but I’m not! See how happy I am —> 😀

I study Comparative Literature, and when I finished my Bachelor’s degree (Bachelorette’s Degree?) I thought «why not go for my Master’s degree abroad?». Som sagt, så gjort (as said, as done in Norwenglish). I found a perfect program, applied and got in :D! (<— see how happy I am here too)

So, as of August 2011 I’ll be a Canwegian/Noradian living in St. Catharines, Ontario, studying comparative literature & arts at Brock University.

Other big happenings: I travelled around the UK for 5 weeks (met some great people) and went to Egypt for Christmas. I love travelling.

In the middle of this my beautiful mom was diagnosed with Wegener’s, or Wegener’s granulomatosis. It’s a serious and rare condition, but my mom has been very lucky: the only place she is affected is in the vessels of her nose. Still, she has to undergo chemotherapy and do the pill-cocktail-party every morning.

But my mom is a fighter, and even on her worst days she is positive, smiling and brave. The first time she forgot her cellphone in the fridge (the condition and/or the treatment makes her forget things), we didn’t know if it was ok to laugh. It was, and she is filled with gallows humor. The treatment  will most likely last for years, but we are positive that she’ll be cured.

I went to Toronto! Wow, I absolutely love that city.

Well, I think that’s enough for now.

Turist i eget nærområde

Åh hu og hei så lenge det er siden jeg har skrevet i min blogg.

Pr tiden sitter jeg på et museum. Jeg har verken blitt så gammel at jeg nå kun passer inn her, eller blitt glemt av mamma og pappa. Jeg jobber. Som historieinteressert menneske jeg er, er dette en flott jobb; jeg får snakket om Norge og byen min, og jeg får bladd meg gjennom utallige hefter, bøker og magasiner om vår fortid.



Her om dagen kom en kar fra Isle of Man. Han visste meget om «norse history» og lurte på hvor mye historie man lærer på norske skoler. Jeg svarte at vi lærer om det meste fra norsk historisk tid. Dette fant han overraskende, for ingen han hadde spurt kunne svare på spørsmålene han hadde. Ikke vet jeg om hans spørsmål til nordmenn var på nivå med sistespørsmålet i Jeopardy, eller førstespørsmålet i «Are you smarter than a fifth grader,» men det fikk meg til å tenke.

Kan ikke den gjengse nordmann nok om vår fortid?

En annen dag kom en journalist som skulle sykle seg fra Dalarna i Sverige til Lofoten. Han spurte om opptil flere lofotske steder; om jeg visste råd med tanke på sykleforhold, overnatting og liknende. Jeg ble svar skyldig da jeg kun lofoten__reine__mos_305987ghar vært 2 ganger i Lofoten. I fjor. For første gang i mitt 29 ogethalvtårige liv.

Lofoten. Det verdenskjente området man kan se fra høye topper i Bodø. Som turister fra hele verden valfarter til og reisemagasiner hyller. Lofoten, som jeg stod og promoterte med varme ord og vendinger et helt år i USA fordi alle ville vite mer, MER, om denne flotte plassen. Dette var til og med før jeg hadde satt mine sjøsyke ben der.

Dit. Dit dro jeg for første gang i fjor, fordi et nytt familiemedlem kommer derfra. Hadde hun vært fra Sogn hadde jeg dratt dithen istedet.

Dette fikk meg også til å tenke; er vi ikke flinke nok til å være turister i eget land? Til og med i eget lokalsamfunn?

Museet jeg jobber for denne sommeren har 20 anlegg under sin paraply. Jeg har vært ved 3-4 av disse. Dette svarer Logovel mitt spørsmål: nei, vi er ikke flinke nok. Jaffal er ikke jeg det. Er du?

Jeg kan ikke så mye om andre lokalområder enn mitt eget: Salten i Nordland.  Dra krakken bortåt glaset…og nå skal je fortelja og du skal høre på.

Salten Museum er som sagt et paraplynavn for 20 anlegg i Saltenområdet. For ordens skyld: Salten består av Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold.

Jeg  sommerjobber på Nordlandsmuseet som ligger i Prinsens gate i Bodø. Her sitter jeg og blomstrer i et av byens eldste bygg. Å være bygd i 1903 er da ingen alder for en bygning, men Bodø ble som kjent bombet 27. mai 1940. Museet og bryggeriet, blant annet, stod igjen.

Vi har en flott sølvskatt her som ble funnet i Rønviksområdet i 1919. Den består ikke av mange gjenstander, men den ene ringnåla  er den største som noensinne er funnet fra vikingetiden og jernalderen. Ikke verst. Fryktelig ubehagelig å ha på, men frykt ei; du kan kjøpe en mindre kopi du kan putte på finstasen uten å få ryggproblemer. I tillegg har vi en 25minutters film om Bodø med Halvdan Sivertsen som koselig forteller. Flotte filmen.

Hørt om Fridthjov Anderssen? Ikke? Sett mannen som står på sokkel ved solparken i Bodø? Ja? Det er ham. Han

Fridtjov Anderssen

Fridtjov Anderssen

var komponist, organist og kordirigent, utdannet i Leipzig…og nesten glemt. Vår egen lokale komponist. Her på museet har vi fått en liten midlertidig utstilling om ham, for å vekke interesse og kanskje lokke fram mennesker som har historier, gjenstander eller bilder av mannen. Vi selger også hans musikk, spilt av Bjørn Andor Drage (2 dobbel-CD’er).

Og der stopper nesten min selvopplevde viten om våre anlegg. Men jeg nevner i fleng:

Beiarn: 30. juli er det utendørskonsert med Jazzduoen NEST, samt salg av rømmegrøt og spekemat. Nam! Dette skjer på bygdetunet.

Bodø: I Bodøsjøen friluftsmuseum er det bare å komme når du vil! Ta med grill og fiskestang. Du må selvsagt først



besøke meg ved Nordlandsmuseet.

Kjerringøy Gamle Handelsted hvor det er aktiviteter hver helg fram til 29. august.

Løp Gamle Gård: 2. august er det den store vaffeldagen med vafler i alle varianter. Mmmm sjokoladevafler.

Sommerdagan i Meløy: hver dag fra 11-17 helt fram til 2. august. Kom og se kunstutstilling!

Steigen Bygdetun: Utstillingen «det lille under,» et lite skjørteløft på Steigenværinger. Hver dag fra 11-17 helt fram til 16. august. Dessuten er det markedsdag den 25. juli med mye gode lokalproduserte matvarer.

Sørfold (Straumen): Her har vi ungdomsmuseum og helt fram til 16. august kan du se t-skjorteutstillingen «T- for tidløs.»

Vi må jo ikke glemme Hamsunsenteret på Hamarøy som 4. august blir overrakt Salten Museum. Hamsun var stor. Så stor at han fikk Nobels pris i litteratur for Markens Grøde. Åpningen av senteret skjer dagen etter åpningen av



Hamsundagene som varer til og med 9. august og er åpent alle dager i denne perioden fra 10-19.

Ved åpningen av Hamsunsenteret vil Hamsuntolkere fra hele landet komme og holde en forrykende forestilling, og Publiners, samt DDE, vil spille.

Dette var bare et lite utvalg av hva Salten Museum kan tilby lokalt, så nå er det bare å kaste seg rundt og være turist. Jo! Jaa! Der finnes jo utallige andre opplevelser, utstillinger, arrangement og annet som ikke er i regi av oss.

Her kan du lese mer:

Salten Museums anlegg  Salten museum er også på facebook: Salten Museum på facebook


God tur!

Schæffergården, Takk For Oss!

13. juni 2009 var startdato for kursus for 20 sitrende spente nordmenn som med vekslende hell fant fram til Schæffergården i Danmark. Det har blitt sagt i løpet av vårt kurs at en utopi er et fiktivt, imaginært univers med blant annet endring i tid og rom; dette kan jo sies å dekke vårt møte med dansk-norsk samarbeides hovedkvarter i Danmark.

Vi som ankom var i mange aldre; fra begynnelsen av 20-årene til 40 unge år, og dialektene fløt. Her var jeg, æ, e, eg; ikke, ikkje, itje; kem, hvem, kim, ken og kven. Og vi som sa dansk var vanskelig å forstå… Beklager Marianne, men de forståelsesfulle og smilende blikk og nikk fra oss underveis i din første time var mer en avledningsmanøver vi tok i bruk mens vi febrilsk dekodet det danske språk. At noen på kurs før oss hadde avkjølt øl en ulovlig plass, fikk vi med oss, men hvor var overlatt til fri fantasi da ”skraldespann” for oss likesågodt kunne vært en litt sjelden fugl eller en uvurderlig vase.

Allerede før middag denne første dagen hadde vi en ut-av deg-sjøl-opplevelse da Herborg Kråkevik og Anne Grete Preuss spankulerte inn på Schæffergården. Vi forsøkte alle å late som dette var hverdagskost, men var omvendt proposjonalt like imponerte over synet av de to artistene som de var av oss 20 gapende og lett pekende nordmenn.

Deretter kom maten, og imponasjen ville ingen ende ta. Vi lukket munnen bare lenge nok til å tygge og svelge en fantastisk 3-retters. Noen sa at de hadde sett på filmen Titanic at man skulle starte med de ytterste gaflene, så det gjorde vi.

Lunsjen dagen etter var like imponerende. Marianne hadde jo gitt oss et 5-kilosmål, og som høflige nordmenn vi er ville vi jo nødig skuffe henne.

Etterhvert rundt om på Schæffergården vokste det opp kolonier av lett henslengte, lesende nordmenn; et hageproblem som kun kunne løses med løfte om mer mat. Våkne, spise, lese, spise, lese, sove, våkne, spise, sove. Ny dag.

Skjønne Karen ga oss en flott omvisning på Schæffergården. Flere av oss la merke til hennes gode vesen; noen konkluderte med at hun var så skjønn at de bare ville ta henne med hjem og legge henne i bomull.

Deretter spiste vi.

Så begynte skolehverdagen. Fantastiske foredragsholdere kom og lærte oss blant andre ting at telefonkatalogen har gitt inspirasjon til litterære verk; at for tiden i Danmark er menns forfatterskap kynisk og kvinners er kjærlig; at mennesker i dansk politikk definerer sin neste som ens fysiske nabo; der har blitt spontanutviklet en verdighetsmodell og vi har blitt venner med Liv Mørk på Facebook. Vi har lest om rom som fører til u-land, myggstikk med uante konsekvenser, at form kan være politisk og lært om nye bruksområder for kjøttfarse. Rett og slett mange gode inspirasjoner for oss framtidige lærere.

Deretter spiste vi.

Mens vi åt leste vi i en av romanene om verdens urettferdigheter og diverse u-land, og mellom to munnfuller kjøtt og dryppende olje snakket vi med mat i munnen om kanskje å sette restene av maten inn på rom 516. Deretter drakk vi vann, og pr 26. Juni har vi drukket en mengde tilsvarende Great Lake Michigan. Med isbiter.

Andre ting vi har bedrevet tiden med er å se Antichrist. Eller rettere sagt: de fleste av oss hørte filmen mens vi hadde en inngående studie av innsiden av hånden.

Vi har stiftet bekjentskap med bandet Hoppeborgen, med artisten Thorkild og dikteren Marius Nørup Nielsen på Aftenshow, hvor noen av oss var høflig star struck, mens andre igjen ikke hadde dette problemet og diskuterte ”nivå” med forskere og utdannede litteraturvitere.

Nevnte jeg at vi spiste?

Vi fortsatte vår Københavnturné med ekskursjon med Martin Zerlang. Igjen ble vi til en hel gjeng med gapende nordmenn som a’et og o’et og pekte mens vi forsøkte å holde tritt med Martins lange bein.

Mellom studier og prosjektarbeid oppdaget vi spillet Kubb så kraftig at vi ble bedt om å uoppdage det. Dette beklager vi. Andre oppdaget fotballspillet, og brukte så mye tid ved bordet at de små plastikkdukkene fikk navn, personlighet og bakgrunnshistorie.

I tillegg har vi vært så heldige å få oppleve Louisiana, og Lyngby har hyppig blitt frekventert av den norske krone. Vi har hatt festival, pekt på og knipset bilder av dådyr i Dyrehaven, og til sist føler vi alle at vi har blitt kjent med lille Håkon, som vi alle venter spent på å møte ”på ordentlig” om ikke lenge. Facebookoppdatering er obligatorisk, Anine

Vi har virkelig satt pris på dette oppholdet her på Schæffergården. Misantropien forsvant som dugg for solen.

Vi er imponerte av personalet, vi føler virkelig vi har blitt gjort stas på. Programmet har vært veldig bra og foredragerne vært interessante. Vi vil jo gjerne få takke alle: Lars Bukdahl, Lillian Munk Rösing, Mikkel Bruun Zangenberg, Marius Nørup Nielsen, Kirsten Hammann, Stefan Kjerkegaard, René Rasmussen, Anne Borup, Jacob og ja, nei eller, jo… Ursula Andkjær Olsen.

Til sist vil vi gjerne få takk Marianne. Alt vi har opplevd har blitt godt tilrettelagt, og om det er mulig vil vi gjerne få takke deg for deg fantastiske været du har bestilt.


Marius Nørup Nielsen og Bodega Boys

Da Linda så Hvithai, og Lise så døden i hvitøyet.

Jeg skal nå fortelle en historie jeg håper ingen vil bruke mot meg. Nå har dette allerede skjedd, men det jeg mente var «ingen fler» må holde det mot meg.

Historien er som følger:

En venninne spurte om jeg ville være med til Syden, og vips, så var vi der.

Dette var på Mallorca, og vi koste og hygget oss med vind i tærne og sand i håret. I reisefølget befant der seg noen født med svømmeføtter, noe som førte til mye vannaktivitet. Lise og jeg hadde kjøpt hver vår oppblåsbare flytemadrass, og var egentlig fornøyde med å ligge og vake i strandkanten, der hvor det er så grunt at rumpa setter seg fast i sanden og spedbarn er dine eneste rivaler.

Stranden vi pleide å innta med solkrem og krim lå i en bukt. Denne bukten ble etterhvert et yndet sted å svømme over, og en dag jeg stod opp og hadde drømt om overmot og en høy hest, bestemte jeg meg for å slå følge. Dette ble proklamert og skulderklappet i god tid i forveien, derfor lurte Lise på om det var greit vi bare tok med den ene luftmadrassen, min madrass, for den var allerede blåst opp. Ikke noe problem, jeg skulle jo utføre noe på lik linje med svømming over den engelske kanal, om denne hadde vært 150 meter bred.

I løpet av mine første svømmetak, etter å ha modig løpt ut i vannet uten å kjenne på vannet først, ble jeg oppmerksom på at…heisann, her var en marebakke. Dette er ekvivalent med når Per ulv løper etter Bippe Stankelbein, havner over klippen, men faller ikke ned før han blir obs på blemmen. Nå utfordret jeg ikke fysikken med å falle i marebakken, men i tankene mine gjorde jeg det.

Etterhvert ble jeg i tillegg oppmerksom på at mine svømmeferdigheter, ervervet i Tverlandet svømmehall en gang på 80- og 90-tallet, var noget rustne, og at jeg befant meg som en følge av dette plutselig opp til flere timeter bak de andre.

Alene og forlatt midt i bukten, fant jeg det passende å komme på en nyhetssending jeg hadde sett noen mnd før, fra nettopp Mallorca. Her hadde en hvithai kommet seg forbi sikkerhetsnettet og inn til stranden, hvor nysgjerrige turister smilte og lo og pekte, fordi de hadde kontroll. Det hadde ikke jeg.

Best jeg snur, tenkte jeg, da pustebesværet kom sigende, ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg klisjemessig hørte Haisommers tittellåt surre i lillehjernen eller hypofysen. Der hvor Angst sitter.

Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, at haien kom på nyhetene fordi det er så uvanlig at den ferierer på Mallorca, og at oddsen for at haien skulle være tilbake nå var alt for liten.

Det var her jeg kom på at jeg er fryktelig dårlig i oddsberegning.

Langt der borte så jeg Lise ligge duppende på min madrass, helt uvitende om min skjebne som haiføde.

Akkurat i det jeg stivøyd og stivmusklet av skrekk nådde marebakkene, innså jeg at jeg var forfulgt av nevnte hvithai. Jeg oppdaget den nemlig ved å kaste et blikk ned i vannet, og i løpet av et nanosekund avgjøre hva det var jeg så, for så å crawle verdig en olympisk svømmende hund.

Oppdrag: Ikke dø.

Mål: Lise på MIN madrass.

Hva Linda så for seg

Hva Linda så for seg

Stakkars Lise visste ikke hva som var som traff henne da blekksprut-Linda kom hikstende gjennom vannet, dyttet henne med strak arm av madrassen, tok denne under armen og padlet som en gal med alt av lemmer. Ørene mine flagret som rohjelp denne dagen.

Lise, som nå noe ufrivillig lå med krim og krem i vannet, lurte naturlig nok på hva som pågikk, hvorpå jeg svarte, som sant var, at det var en hvithai i vannet.

Etter å ha kastet et blikk uten hast mot hvor min bevrende pekefinger pekte, kunne Lise konstatere at haien var en hvit plastpose som satt fast i noe tang. Med det noe tørre tillegget: «Men takk for at du tenkte på meg.»

Lise ble påspandert mange drinker den kvelden av undertegnede, med løfte om å holde meg unna henne i krisesituasjoner da jeg tydeligvis går etter mottoet «reddes den som reddes kan» og «alle mann for seg selv.»

Etter dette har jeg vært på få Sydenturer med mine venner. Pussig det.

Vennlig hilsen, din venn i nøden, Linda Therese.

Hva haien egentlig var

Hva haien egentlig var

Book Crossing! Bøker til Alle!

Jeg oppdaget for noen år siden en perfekt måte å lese nye bøker på. Nei, jeg snakker ikke om å stjele fra Ark, ei heller å gå på biblioteket. Hvorfor ikke bilioteket, sier du? Vel, hvorfor ikke, men dette er måte å lese bøker på som vil sende de leste sider ut på en jordomseiling.

Fenomentet jeg snakker om kalles Book Crossing.

For tiden har nettsiden nesten 760 000 medlemmer, med utrolige 5,5 millioner bøker ute på avveie, med vilje.bookcrossing

Slik fungerer løsslippelsen av våre bøker:

Finn en bok du liker, men som du gjerne vil dele med andre. Gå inn på www.bookcrossing.com og bestill klistremerker du kan klistre på innsiden av boken. På dette merket skal du skrive et nummer du får på nettsiden ved registrering av boken din. I tillegg skriver du hvor boken startet sin reise.

Deretter, og her kommer tvisten, legger du boken fra deg! Du glemmer altså, med vilje, boken på en offentlig plass, hvor en leselysten lesehest vil komme til å plukke opp boken og tenkte at noen har glemt den. Ved åpningen av boken vil derimot nevnte leselystne stalldyr øyne klistremerket «I’m not lost – I’m on a journey.» Hvorpå boken vil bli lest på nytt, og hele seremonien vil bli gjentatt. Om du selv er på reise er dette en fin måte å få lest bøker på, uten å fylle sekken til randen med papir.

Selv har jeg i Bodø funnet bøker både fra Russland og Australia. Nifty!

Sitter jeg her og krever at du skal saumfare ditt nærområde for bøker på villspor? Slettes ikke. På nettsiden for disse løsslupne bøker vil du kunne søke etter hvor i din by det ligger lesestoff, bevege seg mot opplyste møtested, og vips…du har blitt foreløpig fosterforelder til en ensom bok who’s been around the block.

Pr nuh kan jeg se at i Trondheimen, hvor jeg pr tiden residerer, ligger 11 bøker og venter, blant annet på Gjest Baardsen Kafé.

Så sett i gang, og om ditt fylke eller din by ikke har bøker på avveie, sørg for at de får det :D!

God Jakt!


Da jeg var liten, pleide jeg å unngå og sove inntil veggen, fordi edderkopper kunne komme og….drepe meg.

Vi bodde i et gammelt hus, så faren for edderkopper var reell. Drepe-biten var kanskje ikke så reell.

Jeg hatet edderkoppene. Hver gang en edderkopp kom, ropte jeg på pappa, og mens jeg hang i gardinet, var pappa Ghost Buster. Mamma hjalp til om pappa ghostbustret andre steder. Det gikk mange år før jeg forstod at mamma egentlig også var redd krypene, men hun ønsket ikke å vise oss barna dette.

Senere i livet skull jeg komme til å reise mye. Disse stedene inneholdt mange «koppe-kopper» som pappa kalte dem i håp om at vi skulle finne dem søte. Det gjorde vi ikke.

Denne historien skriver seg tilbake til min tid på New Zealand, heretter kalt NZ.

På NZ er de veldig stolte over å ikke ha alle slemme og giftige dyr og kryp som finnes i Australia, selv om de er naboland. Problemet mitt er at uansett om krypet ikke er giftig, er der en stor fare for at det gir meg hjertefeil, og dermed gjør meg…død.

Jeg hadde, før hovedhistorien, sett en sånn edderkopp man frykter å møte i varmere strøk: svære, hårete og blinkende (De er så store at man faktisk ser øyenvippene!). Den ene så jeg da jeg fikk en ukesjobb som husmaler. Mannen som hadde ansvaret var fra Australia, så da jeg påpekte at det hang en tennisball med bein på den ene veggen, hadde han been there, done that.

Han tok av seg skoen og smasjet koppekoppen flat. Vi måtte høytrykkspyle huset etterpå.

Etter dette var jeg veldig på vakt og ristet alle skoene mine før jeg tok dem på.

En kveld da jeg så på nyhetene, kunne Hello-damen fortelle at nå hadde giftige edderkopper kommet til NZ! Siden NZ er en øy, måtte dyret ha kommet med baggasjen til intetanende folk. De viste et bilde av en edderkopp med kors på ryggen og rullet inn skrekkhistoriene.

Vet ikke om dette var den skyldige, men jeg drar alle kors-edderkopper over en kam i dag.

Vet ikke om dette var den skyldige, men jeg drar alle kors-edderkopper over en kam i dag.

En mann som hadde blitt bitt av dette leddyret, hadde nå fått hele nervesystemet ødelagt og satt og skalv på hele kroppen. Han hadde blitt bitt, spydd sammenhengende til sykehuset, og blitt ufør.

I tillegg, kunne de informere om, kunne koppisen drepe små barn og dyr, og at man derfor måtte drepe alle man kom over. Edderkopper, altså. Grøss.

Jeg bruker linser, og denne kvelden , etter nyhetene, hadde jeg tatt dem av. Plutselig så jeg en prikk i taket og ba min daværende samboer om å ta denne bort. IIiik og gamle gymsokker! Det var edderkoppen, som bestillt fra nyhetene.

For å forstå hvorfor min samboer kastet edderkoppen ut, uten å drepe den, selv om den nå visste hvor vi bodde, må man vite at han var litt overtroisk. Drepe edderkopp=ulykke og fordervelse.

Uansprett. Dagen etter skull jeg ut og spasere. Jeg tok på meg klær, og sko (etter å ha ristet dem) og la i vei.

Heldigvis har jeg vært så redd spinnkjerringer og daddy-long-legs i så mange år, at da jeg i sidesynet så noe sort på håndbaken min, reagerte jeg i spasmer og fugledansen.

Krypet falt på bakken, og hva tror du? Joda, det var den famøse kjendisen fra gårdagens nyheter! Jeg hylte og bar meg så mye at han fikk nok og løp i grøfta.

Aldri før har jeg sett døden/nervesvikt i hvitøyet så ekkelt som den gang. Etter dette ristet jeg alle plagg før jeg tok dem på.