Om å pynte seg

Inn i dusjen.

Skrubbe, vaske, skumme, skylle.

Tulle inn i frottéhåndklær, minst 2. Smøre kroppen.

Gre håret, føne tørt, krølle.

Sminke øyet, sminke huden, sminke munnen. Mwah! Sånn ja.

Åpne klesskapet, vurdere, revurdere.

Kle på, pusse tenner, suss adjø.

Ankommer festen.

Hilse, hilse igjen. Bare nye fjes.

Snakke, diskutere, le, spørre og svare. Blir kjent.

Nå skal man spille fotball! Bli mer kjent.

Stille seg i forsvar, sklitakle første som kommer nær.

Sleivsparke, men treffer likevel. Blod på tann.

Jubel, scoring, dytting, knuffing.

Grønske; jord under neglene.

Svett i pannen, skjorten klistrer.

Puster, sklirtakler igjen, får ballen, løper hele langsiden.

Hiver etter pusten, gnir ut sminken, skal vinne!

Vikler håret i øredobbene, river dem av.

Dytter, faller. Opp igjen!

Vinner, smiler, takker for kampen.

Om å pynte seg.

Advertisements

Når det piper i telefonen…

Joda, så jeg sitter foran pc’en og det piper.

Jeg skrur av høytaleren, kanskje jeg har ført musepekeren over en reklame. Det fortsetter å pipe.

Jaha. Jeg rokker på stolen; kan en plaststol pipe?

«Kjære! Er det du som sitter og lager pipelyd?» Selvsagt er det ikke det.

Jeg hører at lyden kommer fra området tv’en står. Piper tv’en? Nei, dette kakafoniet kommer fra veggen; ikke der…litt lenger opp.

Ventilen! Det piper i ventilen.

Jeg stikker hodet ut verandadøren idet en kjøttmeis flyr inn i ventilen fra andre siden, med mat i nebbet.

«Kjære, vi har startet fuglehjem.»

Her kunne historien endt. Det gjør den ikke.

I går våknet jeg frisk og rask til 20 varmegrader; gikk ut på verandaen og konstaterte at noe bevegde seg i gresset. Oj, sikkert en mus, best jeg ser.

rotten

Johnny Rotten

Du vet Johnny Rotten i Sex pistols? Det var han som tittet opp mot meg fra gresset.

«Pip! Sa den. «Hei» sa jeg, og hentet en eggekartong den fikk krype opp i.

Ok, hva nå? En stor, rød katt drev og sirklet i området, noe som fikk meg til å tro at dette ikke var første fugleunge på bytur fra akkurat dette redet. Katten hoppet på meg, og jeg valgte Johnny Rottens parti.

«Åh, kjæære… Har funnet en fugleunge, hva pokker gjør jeg nå? Jeg får jo helt morsinstinkt her, men skal jeg gi den til katten?» Min kjære, søvndrukken, kunne ikke tro hva jeg stod og foreslo; mente det var bedre at jeg ble fostermor. Alenefostermor. Som sagt så gjort. Min kjære dro på skolen, mens jeg satt hjemme med barnet.

Jeg forsøkte å ringe min far som er utdannet agronom og kan ett og annet om dyr, men han sov. Min mor visste likevel råd: sukkervann. Vi kranglet litt, jeg og Johnny, før jeg fikk i ham litt karbohydrater, og etterpå lagt ham i en bomullsvaskeklut, for bomull i ren form hadde jeg ikke.

Plutselig ser jeg gresset bevege seg på ny. Jaha, der lå pinamæ Sid Vicious også.

Sid Vicious

Min dag var satt. Jeg oppgraderte reiret, Reir 2.0, til en skoeske fylt med gress og kleenex og fant en proteinkilde i form av en prøvepakning kosttilskudd som lå bakerst i skapet. I tillegg knekte jeg egg og ga dem plomme.

Heldigvis fortsatte det fine været for jeg hadde ikke lyst å ta punkrockerne inn i huset, i frykt for lus, fugleinfluensa og piphoste. De fikk stå i solen, med kleenex som solparaply, med meg på plenen på et pledd med Sartre i hånden,på utkikk etter pusen. I thought I thaw’ a putty’cat.

Etter som dagen svant, og jeg skulle på kino, ble 2×3 cm fugl flyttet innomhus da varme visstnok er et must for slike fjærløse. Jeg så for meg den sikre død i

denne kinoturen, for fuglene altså, men de møtte meg gapende og pipende da jeg noen timer etter forsiktig åpnet skoesken. Dette hadde de  ikke gjort før, så noe rett må jeg ha gjort.

Sid Vicious

Igjen fikk de mat, ny kleenex (begge beviste at intet var galt med tarmsystemet) og hver sin varmeflaske for natten.

«Hvor lenge skal denne matingen foregår?» lurte min kjære på, totalt glemsk over at det var nettopp hans medfølelse som hadde satt i gang dette. I følge internettet, som er så nyttig, skal denne matingen foregå intenst i alt fra 1-2 uker, hvorpå fuglen med hell skal begynne å spise solid mat, og dermed kun gape hver 3. time eller så.

Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.

Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.

Flaks jeg ikke har jobb, for dette tar tid. Mens jeg mater, holder kattevakt, bytter kleenex og kommenterer hårsveisen deres, flyr Mamma og Pappa Kjøttmeis lystig forbi for å finne mat til Johnny og Sids søsken. Jeg har et lite håp om at fugleperspektivet deres skal fange inn de 6 cm med kjøtt og nebb som ligger 3 meter unna redet, og tenke «heisann, var det der vi la dem?»

Så nå venter jeg på kleenexstøtte fra Nav; ikke før har jeg skiftet så skiter de igjen. I tillegg aner jeg et hopp i matbudsjettet da Sid Vicious gaper og piper hver gang han aner bevegelse, min stemme eller skje mot glass (hvor riktignok plommen oppbevares, så dum…det er han ikke.)

Jepp, jeg har forsøkt å ta bilder med min kjæres telefon, da mitt kamera gikk ad dundas her om uken. Disse vil bli lagt ut så snart vi får overført til pc. I tillegg vil her komme oppdatering på Johnny Rottens helse; han er litt svak og puster i rykk og napp.

Punkrockelivet skal ikke være lett.

Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.

Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.

Ode Til Et Kamera

Ode til et kamera.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Sort og Limited Edition, var du, da mine øyne møtte din linse.

Sort som et hull dro du meg mot deg. Verden stoppet, pusten snappet, skulle du virkelig bli min?

Som hånd i hanske passet din perfekte størrelse min hånd. Dine megapixler hvisket om de kommende stunder Sony pekte til da du ble kreert.

O’ Sony Cyber Shot! Om jeg kunne ha manet tilbake våre år sammen! Som en trofast følgesvenn var du ved min side under alle viktige livsøyeblikk. Mine venner var dine venner. Mi casa fue tu casa!

Aldri mer skal jeg få trykke på dine knapper. Aldri mer flikke gjennom våre ervervelser på din perfekte skjerm; vårt syn på livet.

Hva skal det bli av meg nå, du sorte magiker! Naken entrer jeg nå livets høydepunkt med kun mitt sinn som en fattig erstatter. Ingen foreviget minner som du.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Aldri har vel en erfaring vært så dyrekjøpt. Erfaringen av at eplejuice og du ikke skulle komme til å gå overens.

Dine siste gisp erindres med avmakt, idet jeg nå ser tilbake på det som var.

Rest in pieces.

Brumm i en hengekøye i México

Brumm i en hengekøye i México

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Søstrene Skilpadde

Søstrene Skilpadde

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Girls in the hood!

Girls in the hood!

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Slik skal Bailey's drikkes!

Slik skal Bailey's drikkes!

Marits Egen sang

Min venninne, som jeg har vokst opp med ytterst på den nakne ø, heter tilfeldigvis Marit Larsen.

Dette i seg selv er ikke er uvanlig navn, hadde det ikke vært for vår eminente artist Marit Larsen. I nevnte artists ære skrev Karpe Diem en sang, nemlig «Under overflaten (som Marit Larsen).»

Da min Marit skulle fylle 30, fant to av hennes barndomsvenner ut, meg selv inkludert, at denne under-overflaten-sangen var en perfekt overraskelse. Ja det, og det faktum at vi totalt overså beskjeden om at jentene skulle kle seg i kjole og mennene i dress. Vi reverserte det hele, og fremførte vår innlærte rap så godt vi kunne, fulle av nerver, tappet for energi da vi ikke greide spise grunnet nervøsitet og frykt for påfølgende prosjektiloppkast. Sa noen lampefeber?

Her er uansett resultatet. Vi var fryktelig lettet etterpå.

By the way, vi glemte litt tekst, begge to, men nå i ettertid kan jeg hele teksten helt utenat. «Alle gutta bare glor og ser på henne danse…» Må jo komme godt med en eller annen gang.

…og påsken varer helt til mai.

Der var jeg tilbake etter en noe lengre påskeferie enn den gjennomsnitlige nordmann legger ned hvert år.

Nå var det ikke hangen for skiturer, kvikklunsj eller fjellheimen som trakk, men heller en nødvendighet som gjorde at jeg ble borte i 3 uker.

Det hadde seg nemlig slik at påsken slumpet å komme uken før en av mine gode, gamle venninder bestemte seg for å fylle 30 år, som slumpet å være uken før en annen venninde skulle drikkes ut i anledning bytte av etternavn. Da alt dette skulle foregå i samme by, var det enklest, og ikke minst billigst, å fortsette å oppholde seg i nevnte by, som jeg strengt tatt ikke har nevnt. Nå hender ikke påska bare i denne byen, men den er også der.

Da mine foreldre bor litt utenfor allfarvei, bodde jeg en tid hos min søster, en tid hos en venninne, og ikke før siste uken bodde jeg hos mamma og pappa Linda Therese.

Det var i løpet av denne uken jeg la merke til det. Jeg har jo sett det før, men denne gangen var det på et mer indre plan, og jeg ble ofte sittende stirrende med munnen åpen, det er nemlig slik man forstår ting bedre.

Hva jeg oppdaget?

Jeg er fryktelig lik min mor. Jeg har i alle år vært lik henne av utseende, og stemmene våre er til å ta feil av. Nå, derimot, ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har arvet være-, tenke- og uttryksmåten i tillegg.

Jeg har alltid likt detaljer, særlig når jeg skal fortelle noe. Skal jeg ytre noe over middag om min dag, begynner gjerne historien 10 minutt før den egentlige hendelsen, og avsluttes med en solid konklusjon og hva jeg har lært av dette. Jeg er som en kameravinkel i en film; det hele innledes med et oversiktsbilde, før våre helter og deres historie zoomes inn, og det hele kan begynne. 00108

Dette gjør også min mor. I tillegg til kameravinkelen, har hun også rew/tilbakespoling i sitt repertoar. Begynner hun en historie før noen er oppmerksomme, og får et «hva sa du?» til svar, spoles det hele tilbake. Ikke bare til da fortellingen begynte, men til 10 min før.

Nei, hvem er det jeg lurer? Jeg gjør da dette, jeg óg.

Og ingenting er en for liten hendelse for fortelling og animering. Jeg finner ofte meg selv sittende og saumfare min dag for små detaljer, nyheter eller observasjoner, for så å triumferende fortelle disse til hvem enn som vil høre. Her kommer også min mor inn. Ikke én ting utelates, og har noe hendt i våre nærmestes liv som ikke har blitt oss fortalt, kan vi ikke forstå dette. Tenk å ikke dele med oss noe så viktig! Det er aldri sladder det er snakk om, bare de små, enkle begivenheter som omgir oss i hverdagen.

Min samboer sa en gang «du ler ofte alene, Linda, gjør du ikke?» Det gjør jeg. Dette kan være både fordi jeg rett og slett befinner meg alene, og finner ut det er best å le av noe jeg observerer, og det kan være fordi jeg er den eneste som finner det jeg forteller morsomt. Sistnevnte hender oftest. Min latterterskel er fryktelig lav, men til gjengjeld har jeg det utrolig morsomt.

Min mor er verre. Å fortelle en vits er for henne umulig. Før poenget er nådd, er hun som regel redusert i krampelatter og tårer, ja hun ler så hun gråter. Det behøver ikke være en vits på programmet. En enkel hendelse i hverdagen ses på som morsom, og kvalifiseres til middagsmeddelelse.

Apropos gråting, og her fikk jeg allerede i mine tenår en forsmak på dette, så er det klin umulig å se en fin hendelse uten å gråte. Her har jeg også mine to søstre som medskyldige, men jeg har merket at min gråteterskel med årene har falt på nivå med min latterterskel. Søstre, forbered dere!  Som en del av min påskeferie skulle jeg overvære min minste søsters tentamen i musikk, dans og drama. Stolt satte jeg meg på første rad i kulturhuset, og bestemte meg for å ikke vinke, da dette jo kunne få minstesøsteren til å miste konsentrasjonen. Istedenfor fant jeg ut at å gråte på første benk var mer passende, og da hun løp ut på scenen hadde jeg mitt såre strev med å smile og ikke tippe henne over på min side.

Å gråte når noe er trist, kan jeg forstå, men når noe bare er fint… Hvor kom den egenskapen fra?

Da jeg var hjemme, var det tid for 35-årsjubileet til mammas kor, og mamma, som skulle være konfransier, løp rundt i huset og forberedte seg, var full av energi og sangtekster. På dette tidspunktet satt jeg med en semesteroppgave, og var inni min dypeste tolkning, da mamma spratt inn i rommet i beste teaterstil, sang og danset og vred seg. Jeg var så konsentrert om mitt, at jeg ikke kom til meg selv før mamma fortsatte forestillingen i et annet rom. «Hjelpes» tenkte jeg. «Der har du meg.»

«Look what I can do, look what I can do»-syndromet kalles dette, og det er uhelbredelig.

Nå skal det sies at å likne på mamma ikke er det verste som kunne hendt meg. Jeg er veldig glad for egenskapen å kunne glede seg over små ting, og le av dette selv om ingen andre gjør det. Jeg liker å være detaljert og nøye når jeg gjør ting, selv om dette også innebærer middagssnakken, og å felle gledestårer har aldri skadet noen.

Som et resultat av både mamma og pappa, skal pappa også få sin del av skylden, eventuelt æren, for mye rundt mitt vesen. Men det er en helt annen historie.00111

Noen andre som med årene ser at de blir fryktelig lik sitt opphav?

Da Peanøtten Flyttet Hjemmefra.

Dette utspiller seg i Guatemalas jungel i 2006.

Ingvild og jeg hadde spist peanøtter på rommet, og tydeligvis mistet en halv nøtt på gulvet.

Nå var det ikke så fryktelig lurt å spise på et rom uten skikkelig tak eller vinduer, inni jungelen, men etterpåklokskap er verdens mest eksakte vitenskap.

Denne solfylte dagen hadde jeg sikkert vært ute og gjort noen fornuftige jungelsaker, og skulle bare inn på rommet vårt for å hente noe.

Idet jeg kaster et blikk på den andre siden av rommet, ser jeg at den ene peanøtten min driver og klatrer på veggen. Nå var jeg ikke nevneverdig knyttet til nøtten, men det så noe pussig ut.

Da jeg gikk litt nærmere, så jeg derimot at peanøtten var godt hjulpet av en hel gjeng med arbeidsmaur, noen sjefsmaur og noen cheerleadermaur.

Dessverre rakk maurene å nå forbausende langt før jeg fikk fram kameraet mitt, men det ser likevel veldig fascinerende ut.

Nyt de små maurenes samarbeidsevne :D!

Da Linda så Hvithai, og Lise så døden i hvitøyet.

Jeg skal nå fortelle en historie jeg håper ingen vil bruke mot meg. Nå har dette allerede skjedd, men det jeg mente var «ingen fler» må holde det mot meg.

Historien er som følger:

En venninne spurte om jeg ville være med til Syden, og vips, så var vi der.

Dette var på Mallorca, og vi koste og hygget oss med vind i tærne og sand i håret. I reisefølget befant der seg noen født med svømmeføtter, noe som førte til mye vannaktivitet. Lise og jeg hadde kjøpt hver vår oppblåsbare flytemadrass, og var egentlig fornøyde med å ligge og vake i strandkanten, der hvor det er så grunt at rumpa setter seg fast i sanden og spedbarn er dine eneste rivaler.

Stranden vi pleide å innta med solkrem og krim lå i en bukt. Denne bukten ble etterhvert et yndet sted å svømme over, og en dag jeg stod opp og hadde drømt om overmot og en høy hest, bestemte jeg meg for å slå følge. Dette ble proklamert og skulderklappet i god tid i forveien, derfor lurte Lise på om det var greit vi bare tok med den ene luftmadrassen, min madrass, for den var allerede blåst opp. Ikke noe problem, jeg skulle jo utføre noe på lik linje med svømming over den engelske kanal, om denne hadde vært 150 meter bred.

I løpet av mine første svømmetak, etter å ha modig løpt ut i vannet uten å kjenne på vannet først, ble jeg oppmerksom på at…heisann, her var en marebakke. Dette er ekvivalent med når Per ulv løper etter Bippe Stankelbein, havner over klippen, men faller ikke ned før han blir obs på blemmen. Nå utfordret jeg ikke fysikken med å falle i marebakken, men i tankene mine gjorde jeg det.

Etterhvert ble jeg i tillegg oppmerksom på at mine svømmeferdigheter, ervervet i Tverlandet svømmehall en gang på 80- og 90-tallet, var noget rustne, og at jeg befant meg som en følge av dette plutselig opp til flere timeter bak de andre.

Alene og forlatt midt i bukten, fant jeg det passende å komme på en nyhetssending jeg hadde sett noen mnd før, fra nettopp Mallorca. Her hadde en hvithai kommet seg forbi sikkerhetsnettet og inn til stranden, hvor nysgjerrige turister smilte og lo og pekte, fordi de hadde kontroll. Det hadde ikke jeg.

Best jeg snur, tenkte jeg, da pustebesværet kom sigende, ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg klisjemessig hørte Haisommers tittellåt surre i lillehjernen eller hypofysen. Der hvor Angst sitter.

Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, at haien kom på nyhetene fordi det er så uvanlig at den ferierer på Mallorca, og at oddsen for at haien skulle være tilbake nå var alt for liten.

Det var her jeg kom på at jeg er fryktelig dårlig i oddsberegning.

Langt der borte så jeg Lise ligge duppende på min madrass, helt uvitende om min skjebne som haiføde.

Akkurat i det jeg stivøyd og stivmusklet av skrekk nådde marebakkene, innså jeg at jeg var forfulgt av nevnte hvithai. Jeg oppdaget den nemlig ved å kaste et blikk ned i vannet, og i løpet av et nanosekund avgjøre hva det var jeg så, for så å crawle verdig en olympisk svømmende hund.

Oppdrag: Ikke dø.

Mål: Lise på MIN madrass.

Hva Linda så for seg

Hva Linda så for seg

Stakkars Lise visste ikke hva som var som traff henne da blekksprut-Linda kom hikstende gjennom vannet, dyttet henne med strak arm av madrassen, tok denne under armen og padlet som en gal med alt av lemmer. Ørene mine flagret som rohjelp denne dagen.

Lise, som nå noe ufrivillig lå med krim og krem i vannet, lurte naturlig nok på hva som pågikk, hvorpå jeg svarte, som sant var, at det var en hvithai i vannet.

Etter å ha kastet et blikk uten hast mot hvor min bevrende pekefinger pekte, kunne Lise konstatere at haien var en hvit plastpose som satt fast i noe tang. Med det noe tørre tillegget: «Men takk for at du tenkte på meg.»

Lise ble påspandert mange drinker den kvelden av undertegnede, med løfte om å holde meg unna henne i krisesituasjoner da jeg tydeligvis går etter mottoet «reddes den som reddes kan» og «alle mann for seg selv.»

Etter dette har jeg vært på få Sydenturer med mine venner. Pussig det.

Vennlig hilsen, din venn i nøden, Linda Therese.

Hva haien egentlig var

Hva haien egentlig var