Here I go again…

Well, it’s been a while.

I can safely say that things have happened since the last time I blogged, but I’m not going to bore you with details. I’ll mention some of the big happenings, though!

First, as some of you might notice, I’m suddenly blogging in English. The reason for this is simple: I am moving to Canada and want to start practising my English writing skills. The moving to Canada part is one of the big happenings I’ll mention.

So, what has happened lately?

Well, I no longer live in Trondheim. That part is actually a bit sad since Trondheim is an excellent city with great people and beautiful surroundings.

Since I no longer live there, I also no longer study at NTNU – Norwegian university of science and technology, which is also a bit sad. I really miss my fellow students, Gengangere (the student union), riss (the student periodical) and «my» study room.

Sounds like I’m very sad, but I’m not! See how happy I am —> 😀

I study Comparative Literature, and when I finished my Bachelor’s degree (Bachelorette’s Degree?) I thought «why not go for my Master’s degree abroad?». Som sagt, så gjort (as said, as done in Norwenglish). I found a perfect program, applied and got in :D! (<— see how happy I am here too)

So, as of August 2011 I’ll be a Canwegian/Noradian living in St. Catharines, Ontario, studying comparative literature & arts at Brock University.

Other big happenings: I travelled around the UK for 5 weeks (met some great people) and went to Egypt for Christmas. I love travelling.

In the middle of this my beautiful mom was diagnosed with Wegener’s, or Wegener’s granulomatosis. It’s a serious and rare condition, but my mom has been very lucky: the only place she is affected is in the vessels of her nose. Still, she has to undergo chemotherapy and do the pill-cocktail-party every morning.

But my mom is a fighter, and even on her worst days she is positive, smiling and brave. The first time she forgot her cellphone in the fridge (the condition and/or the treatment makes her forget things), we didn’t know if it was ok to laugh. It was, and she is filled with gallows humor. The treatment  will most likely last for years, but we are positive that she’ll be cured.

I went to Toronto! Wow, I absolutely love that city.

Well, I think that’s enough for now.

Ode Til Et Kamera

Ode til et kamera.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Sort og Limited Edition, var du, da mine øyne møtte din linse.

Sort som et hull dro du meg mot deg. Verden stoppet, pusten snappet, skulle du virkelig bli min?

Som hånd i hanske passet din perfekte størrelse min hånd. Dine megapixler hvisket om de kommende stunder Sony pekte til da du ble kreert.

O’ Sony Cyber Shot! Om jeg kunne ha manet tilbake våre år sammen! Som en trofast følgesvenn var du ved min side under alle viktige livsøyeblikk. Mine venner var dine venner. Mi casa fue tu casa!

Aldri mer skal jeg få trykke på dine knapper. Aldri mer flikke gjennom våre ervervelser på din perfekte skjerm; vårt syn på livet.

Hva skal det bli av meg nå, du sorte magiker! Naken entrer jeg nå livets høydepunkt med kun mitt sinn som en fattig erstatter. Ingen foreviget minner som du.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Aldri har vel en erfaring vært så dyrekjøpt. Erfaringen av at eplejuice og du ikke skulle komme til å gå overens.

Dine siste gisp erindres med avmakt, idet jeg nå ser tilbake på det som var.

Rest in pieces.

Brumm i en hengekøye i México

Brumm i en hengekøye i México

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Søstrene Skilpadde

Søstrene Skilpadde

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Girls in the hood!

Girls in the hood!

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Slik skal Bailey's drikkes!

Slik skal Bailey's drikkes!

Marits Egen sang

Min venninne, som jeg har vokst opp med ytterst på den nakne ø, heter tilfeldigvis Marit Larsen.

Dette i seg selv er ikke er uvanlig navn, hadde det ikke vært for vår eminente artist Marit Larsen. I nevnte artists ære skrev Karpe Diem en sang, nemlig «Under overflaten (som Marit Larsen).»

Da min Marit skulle fylle 30, fant to av hennes barndomsvenner ut, meg selv inkludert, at denne under-overflaten-sangen var en perfekt overraskelse. Ja det, og det faktum at vi totalt overså beskjeden om at jentene skulle kle seg i kjole og mennene i dress. Vi reverserte det hele, og fremførte vår innlærte rap så godt vi kunne, fulle av nerver, tappet for energi da vi ikke greide spise grunnet nervøsitet og frykt for påfølgende prosjektiloppkast. Sa noen lampefeber?

Her er uansett resultatet. Vi var fryktelig lettet etterpå.

By the way, vi glemte litt tekst, begge to, men nå i ettertid kan jeg hele teksten helt utenat. «Alle gutta bare glor og ser på henne danse…» Må jo komme godt med en eller annen gang.

…og påsken varer helt til mai.

Der var jeg tilbake etter en noe lengre påskeferie enn den gjennomsnitlige nordmann legger ned hvert år.

Nå var det ikke hangen for skiturer, kvikklunsj eller fjellheimen som trakk, men heller en nødvendighet som gjorde at jeg ble borte i 3 uker.

Det hadde seg nemlig slik at påsken slumpet å komme uken før en av mine gode, gamle venninder bestemte seg for å fylle 30 år, som slumpet å være uken før en annen venninde skulle drikkes ut i anledning bytte av etternavn. Da alt dette skulle foregå i samme by, var det enklest, og ikke minst billigst, å fortsette å oppholde seg i nevnte by, som jeg strengt tatt ikke har nevnt. Nå hender ikke påska bare i denne byen, men den er også der.

Da mine foreldre bor litt utenfor allfarvei, bodde jeg en tid hos min søster, en tid hos en venninne, og ikke før siste uken bodde jeg hos mamma og pappa Linda Therese.

Det var i løpet av denne uken jeg la merke til det. Jeg har jo sett det før, men denne gangen var det på et mer indre plan, og jeg ble ofte sittende stirrende med munnen åpen, det er nemlig slik man forstår ting bedre.

Hva jeg oppdaget?

Jeg er fryktelig lik min mor. Jeg har i alle år vært lik henne av utseende, og stemmene våre er til å ta feil av. Nå, derimot, ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har arvet være-, tenke- og uttryksmåten i tillegg.

Jeg har alltid likt detaljer, særlig når jeg skal fortelle noe. Skal jeg ytre noe over middag om min dag, begynner gjerne historien 10 minutt før den egentlige hendelsen, og avsluttes med en solid konklusjon og hva jeg har lært av dette. Jeg er som en kameravinkel i en film; det hele innledes med et oversiktsbilde, før våre helter og deres historie zoomes inn, og det hele kan begynne. 00108

Dette gjør også min mor. I tillegg til kameravinkelen, har hun også rew/tilbakespoling i sitt repertoar. Begynner hun en historie før noen er oppmerksomme, og får et «hva sa du?» til svar, spoles det hele tilbake. Ikke bare til da fortellingen begynte, men til 10 min før.

Nei, hvem er det jeg lurer? Jeg gjør da dette, jeg óg.

Og ingenting er en for liten hendelse for fortelling og animering. Jeg finner ofte meg selv sittende og saumfare min dag for små detaljer, nyheter eller observasjoner, for så å triumferende fortelle disse til hvem enn som vil høre. Her kommer også min mor inn. Ikke én ting utelates, og har noe hendt i våre nærmestes liv som ikke har blitt oss fortalt, kan vi ikke forstå dette. Tenk å ikke dele med oss noe så viktig! Det er aldri sladder det er snakk om, bare de små, enkle begivenheter som omgir oss i hverdagen.

Min samboer sa en gang «du ler ofte alene, Linda, gjør du ikke?» Det gjør jeg. Dette kan være både fordi jeg rett og slett befinner meg alene, og finner ut det er best å le av noe jeg observerer, og det kan være fordi jeg er den eneste som finner det jeg forteller morsomt. Sistnevnte hender oftest. Min latterterskel er fryktelig lav, men til gjengjeld har jeg det utrolig morsomt.

Min mor er verre. Å fortelle en vits er for henne umulig. Før poenget er nådd, er hun som regel redusert i krampelatter og tårer, ja hun ler så hun gråter. Det behøver ikke være en vits på programmet. En enkel hendelse i hverdagen ses på som morsom, og kvalifiseres til middagsmeddelelse.

Apropos gråting, og her fikk jeg allerede i mine tenår en forsmak på dette, så er det klin umulig å se en fin hendelse uten å gråte. Her har jeg også mine to søstre som medskyldige, men jeg har merket at min gråteterskel med årene har falt på nivå med min latterterskel. Søstre, forbered dere!  Som en del av min påskeferie skulle jeg overvære min minste søsters tentamen i musikk, dans og drama. Stolt satte jeg meg på første rad i kulturhuset, og bestemte meg for å ikke vinke, da dette jo kunne få minstesøsteren til å miste konsentrasjonen. Istedenfor fant jeg ut at å gråte på første benk var mer passende, og da hun løp ut på scenen hadde jeg mitt såre strev med å smile og ikke tippe henne over på min side.

Å gråte når noe er trist, kan jeg forstå, men når noe bare er fint… Hvor kom den egenskapen fra?

Da jeg var hjemme, var det tid for 35-årsjubileet til mammas kor, og mamma, som skulle være konfransier, løp rundt i huset og forberedte seg, var full av energi og sangtekster. På dette tidspunktet satt jeg med en semesteroppgave, og var inni min dypeste tolkning, da mamma spratt inn i rommet i beste teaterstil, sang og danset og vred seg. Jeg var så konsentrert om mitt, at jeg ikke kom til meg selv før mamma fortsatte forestillingen i et annet rom. «Hjelpes» tenkte jeg. «Der har du meg.»

«Look what I can do, look what I can do»-syndromet kalles dette, og det er uhelbredelig.

Nå skal det sies at å likne på mamma ikke er det verste som kunne hendt meg. Jeg er veldig glad for egenskapen å kunne glede seg over små ting, og le av dette selv om ingen andre gjør det. Jeg liker å være detaljert og nøye når jeg gjør ting, selv om dette også innebærer middagssnakken, og å felle gledestårer har aldri skadet noen.

Som et resultat av både mamma og pappa, skal pappa også få sin del av skylden, eventuelt æren, for mye rundt mitt vesen. Men det er en helt annen historie.00111

Noen andre som med årene ser at de blir fryktelig lik sitt opphav?

Anette Sagen

Jeg ønsker med dette å støtte Anette Sagen i kampen om å få hoppe i Vikersund.

At jenter kan skade seg i bakken, er like åpenlyst som at gutter kan det.anette-sage

Vis meg vedkommende med like stort press på seg som Sagen,

med så mange mot seg,

som i tillegg greier å hoppe seg til prøvehopping i verdenscupen,

som ikke en eller annet gang ville ha bukket under for dette. At hun falt i dag viser bare at hun er et menneske, og ikke Iron Woman, som man tydelig må være for å få lov å leke med guttene.

Skal vi godta denne diskrimineringen? Nei, selvsagt ikke. Hadde noen sagt at jeg som jente ikke kunne tisse stående ved hjelp av et mannlig kjønnsorgan, spontanutvikle adamseple eller gro hår på ryggen, så greit, det kan jeg finne meg i.

Men at Sagen & co ikke skal få lov å hoppe i Vikersund på grunnlag av å være kvinne….vel, det faller inn under noe klamme beskrivelsen:

kvinne- og kjønnsdiskriminering, diskriminering (forskjellsbehandling) på grunnlag av kjønn.

Så vidt meg bekjent er dette ulovlig behandling, og det er for meg utrolig at de som nekter ikke står ovenfor en diskrimineringsanmeldelse.

Eller hva mener du? Er det noe her jeg ikke har fått med meg, eller det det at Anette Sagen tisser sittende som gjør at hun ikke får hoppe? Kanskje Martin Liaskar kan svare oss. Martin, hvorfor vil du ikke at jenter skal få hoppe?

Uhell kan alle ha, så det argumentet kan ikke brukes. Jeg nevner i fleng:

Mathias Lanzinger

Jermain Defoe

Kristian Kjelling

Mikkel Bang

Skal man sette ting på spissen, kan man jo, på bakgrunn av kjønn, si at unge menn ikke lenger skal få lov å kjøre bil, da disse står for brorparten av dødsulykkene, både på seg selv og andre.

Informasjon innhentet fra Statistisk Sentralbyrå www.ssb.no

Informasjon innhentet fra Statistisk Sentralbyrå http://www.ssb.no

Provoserende? You think?

Her kan du støtte Anette Sagen og de andre jentene.

(Pr 14.mars: Det går bra med Sagen 🙂 )

Mote og skjønnhet?

Jeg finner meg selv sittende med hodet på skakke og rynkende bryn når jeg i ny og ne blir fortalt pr tv, film og internett hva vi damer skal kle på oss og hvordan vi skal se ut.

At du og jeg ikke har samme smak, er én ting, men en annen ting er fysiske, vonde  fakta.

La oss ta en titt på dette:

beckham1

Eller disse:

shoesvictoriabeckham1

Smerte, er det første som faller meg inn å si her, og smerte er en rød tråd gjennom kvinners motehistorie. Hvorfor lar vi oss selv lide, og hvem lider vi for? Oss selv, eller menn, for om det er det sistnevnte, bør vi jenter spør oss selv om det hele er verdt det. En annen ting er: vil verden stoppe og menn bli kollektivt homofile om det ble skapt komfortabel mote?

Tilbake til motens smertehistorie. Her ønsker jeg å dra klisjéen «et bilde sier mer enn tusen ord» :

Vår egen Dronning Maud

Vår egen Dronning Maud

Her er et skrekkeksempel på kinesisk mote for kvinner. Menn må også gjøre slike ting for å se fine ut. Nei, vent litt….

Ao!

Ao!

Det er ikke bare saker og ting vi kler på oss som er skadelig. Nå for tiden er dette mote, og jeg tør ikke en gang tenke på hva det gjør med ryggradstillingen:

stor-veske1

I smerteavdelingen for kvinner kan jeg i tillegg nevne øyenbrynsplukking, botox, restylane og voksing av legger, armhuler og de delikate stedene.  Gjør vi ikke dette, kan det fort bli en forside av det. Vel, kanskje ikke om jeg lot være, men Julia Roberts, for eksempel, som havnet i alle verdens glossy blader for dette:

julia-roberts-arm1

Dette, mente redaktører, var likestilt nyhetsmessig med krig, fred og politikk og sånt.

Nå har jeg skjenet bort fra temaet «smerte», selv om neste kvinnefengsel kan forårsake like mye ao. Ao’en er vekt. Vi kvinner blir fortalt, fra motereportasjer, veggmontasjer, tv-skjermen og Hollywood, at det beste nok er å se slik ut:

fashion-skinny-models1

keira_narrowweb__300x58701

Jeg regner med at det ikke er en spasertur i parken å skulle se så tynn ut til alle tider. Ikke rart modeller har rykte på seg for å være sure og irrasjonelle. Det blir jeg også når jeg ikke får mat regelmessig.

Hva skjer om vi kvinner finner ut at vi ikke vil se slik ut likevel? Vel, i følge noen, dessverre de få som sitter med makten over å bestemme hvordan vi skal se ut, bør kjente personer skamme seg. Fysj og pføy, tenk å se så fæl ut som Jessica Simpson, stod det å lese da hun valgte å svelge maten.

jessicafatskinnyfixed1

Eller da norskættede Renee Zellwegger skulle spise seg opp for å ligne en jente med ALT for mye vekt på kroppen, og spille i en film som skulle vise at det går an å veie mer enn en kjærlighet-på-pinne OG få kjæreste, var dette tjukke-Renee:

reneezellwegerbf

Ok, we get it, Hollywood. Vi damer må være tynne for å være suksessfulle. Det nytter ikke hva dere «normale» menn sier, for de som virkelig teller, dvs menn med knekk i håndleddet samt mote/-skapere/-redaktører/-synsere osv mener det motsatte. Når det står på trykk, må det være det som gjelder, og jeg skal ikke sitte her på min høye hest og si jeg er hevet over denne psykiske terroren vi jenter utsettes for.

Det var slettes ikke noen andre enn meg selv og moteverden som hadde kommet fram til at jeg ikke var bra nok da jeg og Bente skulle slanke oss. Les historien her.

Jeg skal også innrømme at jeg sjelden går uten mascara. Hvorfor? Fordi jeg liker øynene mine med farge på, og jeg vil pynte meg og se fin og ut bli sett på som en ordentlig jente, for jenter SKAL sminke seg. Ok, jeg tenker ikke dette, men da jeg var 16 gjorde jeg det. På den tiden hadde jeg ikke engang tilgang på internett og alle andre fora som fortalte meg hvordan jeg skulle se ut. Likevel hadde jeg fått det med meg.

Hva er reaksjonen i media om «de kjente» forsøker å være ukvinnelig? Klikk på disse linkene og les om skandalene.

Cindy vs Sharon

Oh, dear!

At dette er utenlandsk media, har i våre dager ingenting å si. Beskjeden når helt fram til Norge.

Jeg er ingen kvinnesakskvinne, men jeg kjenner jeg blir harm og varm når jeg ser hvilke fysiske kvinneidealer vi får servert.

La meg vise dere et annet «bevis» på at vi damer har et urealistisk press på oss, mens menn som regel får lov å være som de er.

Tv-serier. Igjen, jeg lar bildene tale for seg selv:

according_to_jim

family-guy

8simplerulescast

simpsons_couch

doug_carrie

Jeg finner det blodig urettferdig at menn eldes med stil, mens vi kvinner blir mer og mer avhengig av sparkel for å skjule at , ja, vi er også menneskelige. Denne myten eksisterer ikke fordi «det bare er sånn,» men fordi noen har fortalt oss at det bare er sånn. Og vi har hørt på.

Hva skal til for å slippe oss damer ut at mote- , vekt- og skjønnhetsfengselet? Ligger det kanskje i oss selv?

Latter :D!

Hva er latter?

I følge Store Norske Leksikon er:

latter, følelsesmessig reaksjon som fysiologisk kan beskrives som en sterk, rytmisk aktivitet i åndedrettsorganene, hvor særlig bryst- og magemuskulaturen spiller en viktig rolle, etter et mønster som varierer fra individ til individ og etter hvor lett eller kraftig latteren er.

Selv ler jeg mye. Da jeg var liten, hadde mine venner og jeg en lappe-lek hvor én god ting og en litt dårligere ting skulle skrives om hver og en av oss. Disse lappene fikk vi deretter lese. På mine gode lapper stod «Linda smiler og ler alltid.» På mine dårlige stod «Linda smiler og ler alltid.» Det var da jeg lærte om balansegang.maja-og-eva

I min barndom var det med skrekkblandet fryd mine søstre og jeg overvar vår mor le. Hun er en som også ler mye, men her finner man innslag av grynt og tårer. Eva,  min mellomste søster pleide å bli redd der vi andre så glede, for tårene spruter når mamma setter i gang. Å fortelle en vits? Går ikke. Latteren gjør henne stum før poenget nås.

I klassen min på barne- og ungdomsskolen hadde vi et individ med verdens mest smittsomme latter. Hun satte opp gapet og uttalte hvert «HAHA» med gusto og styrke. Vi andre greide sjelden å holde oss.

Dette er en annen ting med latter; det er så fryktelig smittsomt! Og når man først har satt i gang, er det lett å holde på til krampa tar deg.

Selv er jeg veldig melodiøs i fliringen. Det kommer støtvis og bygger seg opp til en topp, for så å poppe seg ned i en bølgedal. I tillegg viser jeg alle jekslene i prosessen, og i en periode drev jeg og flagret med neseborene, nesten som om latteren var større enn hodet mitt og kom ut nesa, som melk. Ikke nok med dette, jeg slår meg som regel på knærne og kaster hodet bak. Joda, jeg har det gøy.

Dessuten kjenner jeg at jo eldre jeg blir, jo flere tårer produseres, og jeg aner en viss genetisk gjentakelse her.

Nå er tid for smitte. Vis meg vedkommende som greier å holde seg gjennom dette klippet med mennesker av forkjellig latterherkomst.

Ha en flott dag og måtte latteren være med deg 😀