Så var man i Canada

Og vips, så var man canadier.

Etter å ha vekselvis gledet og gruet meg til å starte mitt år i Canada, gledet meg fordi det blir spennende og gruet meg fordi jeg skal være borte fra venner og familie, sitter jeg faktisk i en stue i et hus på et annet kontinent.

Det startet med en flyreise, som det ofte gjør når man må over store vannmasser. Midt i natta kom jeg meg fra Oslo til Amsterdam, og i Amsterdam hadde jeg blitt tilgodesett med 5 minutter til å komme meg på flyet til Toronto. Dette fikk ikke den nye kofferten min med seg. Slukøret sa jeg hadet til Miguel, en 56 år gammel mann fra Ethiopia som egentlig var kristen Inder og hadde vokst opp i en portugisisk familie og hadde barna sine i Canada, og satte meg på bussen til St. Catharines – The Garden City.

Etter en liten time i buss i bare 1000 grader og 100% luftfuktighet, var jeg framme. I et tomt hus. Jeg visste jo egentlig dette. Heldigvis kom huseieren 5 minutter etter min ankomst. Han skulle egentlig bare skifte en lås, men jeg passet på å halte litt, blinke med dådyrøyne og rumle med magen slik at han kjørte meg til butikken for å få tak i litt mat. Og mens vi da likevel var i gang, fikk jeg ham til å kjøre meg for å kjøpe adapter til telefonen min. I ettertid er jeg glad jeg fikk ham til å gjøre det, for jeg måtte vaske HELE huset før jeg sluttet å ekle meg. Fysjassa.

I halvannen uke var det bare meg, en oppblåsbar madrass, en krakk, en stol, en lampe og fire ekorn i 29A Walnut Street. Det var rundt 30-35 grader ute og høy luftfuktighet, så jeg greide ikke å jogge, men jeg fikk trimmet ved å kraftgå til universitetet. Det tok 45 minutter hver vei.

Etterhvert så jeg en nabo. Jeg var så opptatt av å si navnet mitt at jeg ikke oppfattet hva han het, så han kan vi kalle Høyrenaboen, fordi han bor til høyre for oss. Noen dager senere ble jeg invitert bort til naboene til venstre hvor jeg møtte mange mennesker. Igjen var jeg så opptatt av å uttale mitt eget navn korrekt at jeg ikke husker hva en eneste av dem heter. Alle var fryktelig vennlige, da. Det er det viktigste.

Fra å bo i et hus med ekko, ble det en ganske stor overgang da først Amanda ankom med 3 biler fulle av møbler og nips naps, og deretter Kaleigh med en småfe-trailer. Begge to viste seg å være kjempehyggelige mennesker med en liten hund (Koda), en større hund (Lexie) og en katt (Sophie). De hadde til og med med seg møbler til meg, noe som var bra da alt jeg hadde tatt med meg av «møbler» var et skilt som oppfordrer meg til å drikke vin.

Så nå er vi godt innstallert i huset. Vi har to TV-rom, en liten veranda, hvert vår rom og hvert vårt bad. Jeg får lov å jogge med hunden og det er en park i gåavstand herfra. Fryd og gammen. Det er ikke en spesielt vakker by, faktisk er Bodø penere enn St. Catharines, men jeg håper at jeg blir kjent med så mange kule mennesker at det ikke gjør noe. A-mennesker på et B-produkt.

På torsdag starter universitetslivet, med egne timer og timer med førsteårsstudenter hvor jeg er lærerassistent. Det blir både spennende og skummelt og forhåpentligvis gøy og utfordrende.

Fra båten Maid of the Mist inne i Niagarafossen

Dette er stua og kjøkkenet. Jeg bor i underetasjen, mens de to andre bor i 2. etg.

 

Reklame på den lokale matbutikken

 

TV-stua hvor vi hadde Harry Potter-maraton hele helga

Legg igjen en kommentar

Ingen kommentarer så langt.

Comments RSS TrackBack Identifier URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s