Universitetsstudent

Jeg har tre hatter på meg:

– Jeg er masterstudent

– Jeg er lærerassistent

– Jeg er internasjonal student

Dette fører til kraftig universitetsaktivitet. Jeg har kun hatt en time (som varte i tre timer) som masterstudent, men jeg har allerede forstått at det er krevd like mange innleverte skrevne sider som Lord of The Rings rilogien. Og det er bare i det ene faget. Jeg har to andre fag i tillegg.

Den gode nyheten er at jeg er den eneste av oss i klassen med bakgrunn i litteraturvitenskap, så da professor Federici begynte å snakke om alle -ismene innen litteratur, og de andres øyne blanket over, ble jeg litt glad inni meg. At første ukes lesning og diskusjoner handler om de norske og islandske sagaene skader heller ikke.

Men jeg driver ikke og selger skinnet før bjørnen er bedøvet, tatt kopi av og satt fri.

Som lærerassistent skal jeg lede diskusjonsbaserte seminarer med førsteårs bachelorstudenter. Her i Canada kan de begynnepå universitet når de er 17 år gamle. Som nordmann er det bare rett og rimelig at jeg ble ansatt som lærerassistent (eller TA) i engelsk litteratur. Det skal nok gå bra. Et essay er et essay, og Jane Eyre har jeg hørt om.

Det er som lærerassistent det hittil har vært mest å gjøre. Allerede første uken deltok jeg på et seminar hvor vi lærte hvordan vi setter opp et undervisningsopplegg med et system kalt BOPPPS, visstnok et verdenskjent konsept. I tillegg har jeg vært på diverse møter med professorer, mine med-TA’er og kontorrelaterte ansatte. Man skal jo få lønn, skal vite.

I helgen var jeg med på enda et seminar som ga meg studiepoeng, og om jeg deltar og får tilsammen 8 studiepoeng, får jeg et diplom som beviser at jeg et eller annet kan innen undervisning. Kan jo være greit å ha. I morgen er det duket for første time. Ikke i mine fag, men i engelsk litteratur. Det er påkrevd at jeg også får med meg disse timene. Og på onsdag  skal jeg ha mine første timer med studentene. Nervøs? Oh, yes.

Som internasjonal student har jeg også vært på endel møter, senest på lørdag hvor jeg fikk møte andre internasjonale TA’er. Jeg har også deltatt på en BBQ, som ikke var en BBQ, men mer en utdeling av varm mat. Det var en lunken opplevelse, men jeg møtte et par svensker og ei nordjente. Hadde tatt på meg t-skjorten min som har «Bodø» skrevet over hele brystkassa, og tror du ikke reklamen virket? «Hei, e du fra Bodø? Æ e fra Narvik.» Deretter skålte vi og nordnorsket litt.

På det internasjonale TA-møtet fikk vi høre litt om hvordan det kan være å være internasjonal student. Hvordan det kommer til å bli å se snø for første gang og sånt, og at vi ikke må fortvile når alle blomstene forsvinner. Dette er nemlig helt vanlig, og de kommer tilbake igjen i april. Jøjjemeg som jeg gleder meg.

En god forklaring på hvordan det kan oppleves å være internasjonal (student), er den følelsen man får når man går ned en trapp, og når du trodde det skulle være et trappetrinn der, så er det slutten av trappen eller trinnet er noen cm for stort/lite: det føles kjent, men likevel er det en liten ting som får deg til å halte. Slike halteepisoder er jeg omringet av:

Halt:

– Når man på butikken blir stående i kø 10 minutter lenger enn hjemme, fordi kassabetjeningen skal putte matvarene i posene dine. Og det er ikke bare stapp-and-go. Her skal matvarene sorteres etter hvilken matgruppe de tilhører.

– Når man kan gå på butikken, og vinmonopolet (ja, de har noe lignende her) på en søndag.

– Når du får kjøpt en 4-litersdunk rødvin.

– Når du må kalle mennesker Mr, Mrs, Professor eller Doctor. Jeg aner ikke hvordan jeg skal svare på epost fra mennesker med bedre utdannelse enn meg, men for å være sikker har jeg svart som om jeg kommuniserer med Dronningen av England.

– Melk blir solgt i poser.

– Jeg må steke maten min på x antall grader Farenheit. Pizzaen min så ikke ut. De skal liksom følge the metric system her, men det må noen ha glemt å fortelle dem.

– Alle bruker himmelretninger for å forklare hvor de bor/kommer fra. Jeg vet at Bodø ligger i nord, men at nærmeste kjøpesenter ligger østfor hvor jeg står, sier meg ingenting. Takk Darwin for at naturlig utvelgelse ikke virker så kraftig lenger; jeg hadde vært den første til å gå meg vill og tørste i hjel på en fjellhylle.

– Vegg-til-vegg-teppe. Jeg sier ikke annet enn: 80-tallet er over.

– Sjekker. Se punktet over.

– Alle er så vennlige! Vi er kanskje vennlige i Norge også, men dette går over alle støvleskaft. Og jeg har bodd i USA så jeg vet forskjell på ektefølt og påkrevd vennlighet.

Kommer ikke på så mye mer pr nuh. Men jeg trives her 🙂 Det er ikke en fryktelig fin by, faktisk ikke i det hele tatt, men det får bare være. De to jentene jeg bor med er som sydd for meg. Eller noe slikt.

Nå skal jeg bare kvelve meg selv på sofaen foran tv’n før maratonen kalt universitetslivet uke 2 starter. Det blir spennende å være internasjonal lærerassistentsmastergradstudent.

Advertisements

Så var man i Canada

Og vips, så var man canadier.

Etter å ha vekselvis gledet og gruet meg til å starte mitt år i Canada, gledet meg fordi det blir spennende og gruet meg fordi jeg skal være borte fra venner og familie, sitter jeg faktisk i en stue i et hus på et annet kontinent.

Det startet med en flyreise, som det ofte gjør når man må over store vannmasser. Midt i natta kom jeg meg fra Oslo til Amsterdam, og i Amsterdam hadde jeg blitt tilgodesett med 5 minutter til å komme meg på flyet til Toronto. Dette fikk ikke den nye kofferten min med seg. Slukøret sa jeg hadet til Miguel, en 56 år gammel mann fra Ethiopia som egentlig var kristen Inder og hadde vokst opp i en portugisisk familie og hadde barna sine i Canada, og satte meg på bussen til St. Catharines – The Garden City.

Etter en liten time i buss i bare 1000 grader og 100% luftfuktighet, var jeg framme. I et tomt hus. Jeg visste jo egentlig dette. Heldigvis kom huseieren 5 minutter etter min ankomst. Han skulle egentlig bare skifte en lås, men jeg passet på å halte litt, blinke med dådyrøyne og rumle med magen slik at han kjørte meg til butikken for å få tak i litt mat. Og mens vi da likevel var i gang, fikk jeg ham til å kjøre meg for å kjøpe adapter til telefonen min. I ettertid er jeg glad jeg fikk ham til å gjøre det, for jeg måtte vaske HELE huset før jeg sluttet å ekle meg. Fysjassa.

I halvannen uke var det bare meg, en oppblåsbar madrass, en krakk, en stol, en lampe og fire ekorn i 29A Walnut Street. Det var rundt 30-35 grader ute og høy luftfuktighet, så jeg greide ikke å jogge, men jeg fikk trimmet ved å kraftgå til universitetet. Det tok 45 minutter hver vei.

Etterhvert så jeg en nabo. Jeg var så opptatt av å si navnet mitt at jeg ikke oppfattet hva han het, så han kan vi kalle Høyrenaboen, fordi han bor til høyre for oss. Noen dager senere ble jeg invitert bort til naboene til venstre hvor jeg møtte mange mennesker. Igjen var jeg så opptatt av å uttale mitt eget navn korrekt at jeg ikke husker hva en eneste av dem heter. Alle var fryktelig vennlige, da. Det er det viktigste.

Fra å bo i et hus med ekko, ble det en ganske stor overgang da først Amanda ankom med 3 biler fulle av møbler og nips naps, og deretter Kaleigh med en småfe-trailer. Begge to viste seg å være kjempehyggelige mennesker med en liten hund (Koda), en større hund (Lexie) og en katt (Sophie). De hadde til og med med seg møbler til meg, noe som var bra da alt jeg hadde tatt med meg av «møbler» var et skilt som oppfordrer meg til å drikke vin.

Så nå er vi godt innstallert i huset. Vi har to TV-rom, en liten veranda, hvert vår rom og hvert vårt bad. Jeg får lov å jogge med hunden og det er en park i gåavstand herfra. Fryd og gammen. Det er ikke en spesielt vakker by, faktisk er Bodø penere enn St. Catharines, men jeg håper at jeg blir kjent med så mange kule mennesker at det ikke gjør noe. A-mennesker på et B-produkt.

På torsdag starter universitetslivet, med egne timer og timer med førsteårsstudenter hvor jeg er lærerassistent. Det blir både spennende og skummelt og forhåpentligvis gøy og utfordrende.

Fra båten Maid of the Mist inne i Niagarafossen

Dette er stua og kjøkkenet. Jeg bor i underetasjen, mens de to andre bor i 2. etg.

 

Reklame på den lokale matbutikken

 

TV-stua hvor vi hadde Harry Potter-maraton hele helga