…og påsken varer helt til mai.

Der var jeg tilbake etter en noe lengre påskeferie enn den gjennomsnitlige nordmann legger ned hvert år.

Nå var det ikke hangen for skiturer, kvikklunsj eller fjellheimen som trakk, men heller en nødvendighet som gjorde at jeg ble borte i 3 uker.

Det hadde seg nemlig slik at påsken slumpet å komme uken før en av mine gode, gamle venninder bestemte seg for å fylle 30 år, som slumpet å være uken før en annen venninde skulle drikkes ut i anledning bytte av etternavn. Da alt dette skulle foregå i samme by, var det enklest, og ikke minst billigst, å fortsette å oppholde seg i nevnte by, som jeg strengt tatt ikke har nevnt. Nå hender ikke påska bare i denne byen, men den er også der.

Da mine foreldre bor litt utenfor allfarvei, bodde jeg en tid hos min søster, en tid hos en venninne, og ikke før siste uken bodde jeg hos mamma og pappa Linda Therese.

Det var i løpet av denne uken jeg la merke til det. Jeg har jo sett det før, men denne gangen var det på et mer indre plan, og jeg ble ofte sittende stirrende med munnen åpen, det er nemlig slik man forstår ting bedre.

Hva jeg oppdaget?

Jeg er fryktelig lik min mor. Jeg har i alle år vært lik henne av utseende, og stemmene våre er til å ta feil av. Nå, derimot, ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har arvet være-, tenke- og uttryksmåten i tillegg.

Jeg har alltid likt detaljer, særlig når jeg skal fortelle noe. Skal jeg ytre noe over middag om min dag, begynner gjerne historien 10 minutt før den egentlige hendelsen, og avsluttes med en solid konklusjon og hva jeg har lært av dette. Jeg er som en kameravinkel i en film; det hele innledes med et oversiktsbilde, før våre helter og deres historie zoomes inn, og det hele kan begynne. 00108

Dette gjør også min mor. I tillegg til kameravinkelen, har hun også rew/tilbakespoling i sitt repertoar. Begynner hun en historie før noen er oppmerksomme, og får et «hva sa du?» til svar, spoles det hele tilbake. Ikke bare til da fortellingen begynte, men til 10 min før.

Nei, hvem er det jeg lurer? Jeg gjør da dette, jeg óg.

Og ingenting er en for liten hendelse for fortelling og animering. Jeg finner ofte meg selv sittende og saumfare min dag for små detaljer, nyheter eller observasjoner, for så å triumferende fortelle disse til hvem enn som vil høre. Her kommer også min mor inn. Ikke én ting utelates, og har noe hendt i våre nærmestes liv som ikke har blitt oss fortalt, kan vi ikke forstå dette. Tenk å ikke dele med oss noe så viktig! Det er aldri sladder det er snakk om, bare de små, enkle begivenheter som omgir oss i hverdagen.

Min samboer sa en gang «du ler ofte alene, Linda, gjør du ikke?» Det gjør jeg. Dette kan være både fordi jeg rett og slett befinner meg alene, og finner ut det er best å le av noe jeg observerer, og det kan være fordi jeg er den eneste som finner det jeg forteller morsomt. Sistnevnte hender oftest. Min latterterskel er fryktelig lav, men til gjengjeld har jeg det utrolig morsomt.

Min mor er verre. Å fortelle en vits er for henne umulig. Før poenget er nådd, er hun som regel redusert i krampelatter og tårer, ja hun ler så hun gråter. Det behøver ikke være en vits på programmet. En enkel hendelse i hverdagen ses på som morsom, og kvalifiseres til middagsmeddelelse.

Apropos gråting, og her fikk jeg allerede i mine tenår en forsmak på dette, så er det klin umulig å se en fin hendelse uten å gråte. Her har jeg også mine to søstre som medskyldige, men jeg har merket at min gråteterskel med årene har falt på nivå med min latterterskel. Søstre, forbered dere!  Som en del av min påskeferie skulle jeg overvære min minste søsters tentamen i musikk, dans og drama. Stolt satte jeg meg på første rad i kulturhuset, og bestemte meg for å ikke vinke, da dette jo kunne få minstesøsteren til å miste konsentrasjonen. Istedenfor fant jeg ut at å gråte på første benk var mer passende, og da hun løp ut på scenen hadde jeg mitt såre strev med å smile og ikke tippe henne over på min side.

Å gråte når noe er trist, kan jeg forstå, men når noe bare er fint… Hvor kom den egenskapen fra?

Da jeg var hjemme, var det tid for 35-årsjubileet til mammas kor, og mamma, som skulle være konfransier, løp rundt i huset og forberedte seg, var full av energi og sangtekster. På dette tidspunktet satt jeg med en semesteroppgave, og var inni min dypeste tolkning, da mamma spratt inn i rommet i beste teaterstil, sang og danset og vred seg. Jeg var så konsentrert om mitt, at jeg ikke kom til meg selv før mamma fortsatte forestillingen i et annet rom. «Hjelpes» tenkte jeg. «Der har du meg.»

«Look what I can do, look what I can do»-syndromet kalles dette, og det er uhelbredelig.

Nå skal det sies at å likne på mamma ikke er det verste som kunne hendt meg. Jeg er veldig glad for egenskapen å kunne glede seg over små ting, og le av dette selv om ingen andre gjør det. Jeg liker å være detaljert og nøye når jeg gjør ting, selv om dette også innebærer middagssnakken, og å felle gledestårer har aldri skadet noen.

Som et resultat av både mamma og pappa, skal pappa også få sin del av skylden, eventuelt æren, for mye rundt mitt vesen. Men det er en helt annen historie.00111

Noen andre som med årene ser at de blir fryktelig lik sitt opphav?

Advertisements