Da Linda så Hvithai, og Lise så døden i hvitøyet.

Jeg skal nå fortelle en historie jeg håper ingen vil bruke mot meg. Nå har dette allerede skjedd, men det jeg mente var «ingen fler» må holde det mot meg.

Historien er som følger:

En venninne spurte om jeg ville være med til Syden, og vips, så var vi der.

Dette var på Mallorca, og vi koste og hygget oss med vind i tærne og sand i håret. I reisefølget befant der seg noen født med svømmeføtter, noe som førte til mye vannaktivitet. Lise og jeg hadde kjøpt hver vår oppblåsbare flytemadrass, og var egentlig fornøyde med å ligge og vake i strandkanten, der hvor det er så grunt at rumpa setter seg fast i sanden og spedbarn er dine eneste rivaler.

Stranden vi pleide å innta med solkrem og krim lå i en bukt. Denne bukten ble etterhvert et yndet sted å svømme over, og en dag jeg stod opp og hadde drømt om overmot og en høy hest, bestemte jeg meg for å slå følge. Dette ble proklamert og skulderklappet i god tid i forveien, derfor lurte Lise på om det var greit vi bare tok med den ene luftmadrassen, min madrass, for den var allerede blåst opp. Ikke noe problem, jeg skulle jo utføre noe på lik linje med svømming over den engelske kanal, om denne hadde vært 150 meter bred.

I løpet av mine første svømmetak, etter å ha modig løpt ut i vannet uten å kjenne på vannet først, ble jeg oppmerksom på at…heisann, her var en marebakke. Dette er ekvivalent med når Per ulv løper etter Bippe Stankelbein, havner over klippen, men faller ikke ned før han blir obs på blemmen. Nå utfordret jeg ikke fysikken med å falle i marebakken, men i tankene mine gjorde jeg det.

Etterhvert ble jeg i tillegg oppmerksom på at mine svømmeferdigheter, ervervet i Tverlandet svømmehall en gang på 80- og 90-tallet, var noget rustne, og at jeg befant meg som en følge av dette plutselig opp til flere timeter bak de andre.

Alene og forlatt midt i bukten, fant jeg det passende å komme på en nyhetssending jeg hadde sett noen mnd før, fra nettopp Mallorca. Her hadde en hvithai kommet seg forbi sikkerhetsnettet og inn til stranden, hvor nysgjerrige turister smilte og lo og pekte, fordi de hadde kontroll. Det hadde ikke jeg.

Best jeg snur, tenkte jeg, da pustebesværet kom sigende, ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg klisjemessig hørte Haisommers tittellåt surre i lillehjernen eller hypofysen. Der hvor Angst sitter.

Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, at haien kom på nyhetene fordi det er så uvanlig at den ferierer på Mallorca, og at oddsen for at haien skulle være tilbake nå var alt for liten.

Det var her jeg kom på at jeg er fryktelig dårlig i oddsberegning.

Langt der borte så jeg Lise ligge duppende på min madrass, helt uvitende om min skjebne som haiføde.

Akkurat i det jeg stivøyd og stivmusklet av skrekk nådde marebakkene, innså jeg at jeg var forfulgt av nevnte hvithai. Jeg oppdaget den nemlig ved å kaste et blikk ned i vannet, og i løpet av et nanosekund avgjøre hva det var jeg så, for så å crawle verdig en olympisk svømmende hund.

Oppdrag: Ikke dø.

Mål: Lise på MIN madrass.

Hva Linda så for seg

Hva Linda så for seg

Stakkars Lise visste ikke hva som var som traff henne da blekksprut-Linda kom hikstende gjennom vannet, dyttet henne med strak arm av madrassen, tok denne under armen og padlet som en gal med alt av lemmer. Ørene mine flagret som rohjelp denne dagen.

Lise, som nå noe ufrivillig lå med krim og krem i vannet, lurte naturlig nok på hva som pågikk, hvorpå jeg svarte, som sant var, at det var en hvithai i vannet.

Etter å ha kastet et blikk uten hast mot hvor min bevrende pekefinger pekte, kunne Lise konstatere at haien var en hvit plastpose som satt fast i noe tang. Med det noe tørre tillegget: «Men takk for at du tenkte på meg.»

Lise ble påspandert mange drinker den kvelden av undertegnede, med løfte om å holde meg unna henne i krisesituasjoner da jeg tydeligvis går etter mottoet «reddes den som reddes kan» og «alle mann for seg selv.»

Etter dette har jeg vært på få Sydenturer med mine venner. Pussig det.

Vennlig hilsen, din venn i nøden, Linda Therese.

Hva haien egentlig var

Hva haien egentlig var

8 kommentarer

  1. bra du vant i tennis da

  2. Du altså:D Æ flira høyt når æ leste dette selv om æ har hørt historien flere ganga….. Lura på om Thomas hadde hørt den før dåkker dro til Egypt?…..
    Du kan godt væme mæ til syden men æ orka ikke svøm på djupa ilamme dæ:D
    Klem til dæ søta:)

    • Hehe, æ vet ikke om han visste om det, men æ uansett så redd i vannet, nåkka som kommer til å bli en anna historie og tøffe-Linda her på bloggen🙂

  3. Aaahaahahaaaaaa, flira mæ ihjæl, ser dæ for mæ og føl frykten din når æ les:D:D:D

  4. Jeg ler like godt av denne historien hver gang😀 Selv om du faktisk hadde tenkt å ofre meg for å redde ditt eget skinn😉 Å bli servert til haien, det er takken for å invitere deg med til syden…Glad i deg alikevel🙂

    • Jeg redder deg neste gang! Æ låvva :D!

  5. Hohoho, fantastisk!😀

    Til ms Linda’s forsvar, hun reddet meg fra mang en fryktinngytende peanut-stjelende krapyler under vårt jungel opphold. For ikke å snakke om bebartede menn!🙂

  6. Vet hvordan du hadde det. Hvithaier er skumle. Jeg blir noen ganger redd når jeg svømmer i Oslofjorden =)


Comments RSS TrackBack Identifier URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s