Kunsten å fortelle

Farfaren min kunne fortelle.

Til hverdags, fest og kaffeslaberas hadde han alltid en historie på lur.

Han hadde nok av stoff å ta av. Fra han var ung hadde han lånt sine muskler og vesen til forsvaret av Norge, noe han gjorde til han ble pensjonist. Gjennom denne beskjeftelsen hadde han bodd i Nederland, hvor han lærte språket, reist rundt i USA, hvor han ble kalt Kris, fordi Gunnar fikk ham til å høre våpenglad ut. I tillegg hadde han fått reist i Frankrike, hvor han hadde smakt froskelår mer eller mindre rett fra frosken.

I Norge var han aktiv i å bygge opp et klekkeri som forsynte mange vann i nærområdet med ørret, og han var med å bygge opp Sisomar  med en fransk dame. Han malte bilder, lagde sine egne fiskesluker som ble veldig populære, gikk i fjellet og tok hundrevis av bilder.                             .

Han har til og med vært på forsiden av Vi Menn med noen ulver, den gang Vi Menn handlet mest om jakt og fiske.

Gunnar Andreas Kristiansen

Gunnar Andreas Kristiansen

En aktiv mann som dette, får mange historier å fortelle. Humor hadde han også på plass, og timingen var det ingenting å utsette på.

En vis mann, kalt Walter Benjamin, skrev i 1936 at Fortelleren er i ferd med å forsvinne fra hverdagen vår. At alt det moderne i samfunnet har gjort informasjon viktigere enn det å fortelle.

Walter Benjamin

Walter Benjamin

Å informere er mer på linje med «og så sa han, og hun bare og vi bare,» mens å fortelle gjerne inneholder en skjult moral eller i allefall en lærdom som vil komme lytteren til gode. Dette, mente Walter Benjamin, var i ferd med å forsvinne, og det er det jo. Medias dekning av hvor det brant i går, er mer populært enn hva vår gamle nabo sitter inne med av erfaring.

Der Fortelleren skaper samhold og viderefortelling, er romanleseren ensom der han leser noe som er skapt av en ensom romanskriver.

Ikke alt var mørkt og dystert med moderniseringen, påpekte Benjamin. For idet noe er i ferd med å forsvinne, vil man sette større pris på det. Se bare på våre folkekjære eventyr samlet av Asbjørnsen og Moe, eller Brødrene Grimm, som så verdien i det som var i ferd med dø bort.

Jeg er så heldig å være omringet (ikke akkurat nuh da jeg bor på mitt studiested) av mennesker som ser verdien i de gode historier. Det er mer eller mindre en ikke uttalt tradisjon at når vi samles, fortelles det. Latteren sitter løst og den ene vil overgå den andre. Dere vet hvem dere er sprinkle_heart

Jeg må si meg enig med Walter benjamin. Erfaringsbaserte fortellinger fortalt, delt og viderefortalt må aldri undervurderes eller glemmes.

Nå tror du sikkert at Farfaren min er død, siden jeg snakker om ham i fortidsform. Det er han ikke. Alle hans erfaringer, opplevelser, råd, moraler og meninger forsvant i tåken kalt Alzheimers. Det sies at når et gammel menneske dør, er det som et bibliotek brenner ned. Det samme kan sies om denne forferdelig sydommen som stjeler mennesker rundt oss.

Jeg vil fortelle dere om det siste rådet Farfaren min ga meg, før han forsvant fullstendig: På besøk hos ham og Farmoren min en dag, ble vi andre sittende og snakke, mens han satt taus i godstolen sin. I tillegg til å falle ut og inn av alzheimerståka, er han tunghørt, så han fikk ikke med seg så mye av hva vi sa.

Da resten av familien min gikk på kjøkkenet, ble jeg sittende alene med Farfar i stuen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var nesten som det var en annen mann enn ham som satt der, dessuten så det ut som om han sov.

Plutselig snudde han seg mot meg og med klar røst spurte hvordan det gikk på skolen. Jeg svarte at det gikk veldig fint og at jeg trivdes. Han så meg dypt inn i øynene, og sa noe som har fulgt meg siden:

«Når man først skal gjøre noe, Linda, skal man gjøre det 100 prosent.» Jeg kvapp til. For bare et øyeblikk siden hadde han vanskeligheter med å forstå hva han skulle gjøre med kaffekoppen sin. Innen de andre kom tilbake fra kjøkkenet, hadde tåka tatt ham igjen, og jeg har ikke hatt en ordentlig samtale med ham siden.

Dette rådet sitter nå som klistret i min hukommelse.

Jeg kan være enig med Walter Benjamin; man setter ikke fullstendig pris på noe før det er i ferd med å forsvinne.

Så la oss i dag fortelle en historie blant venner, dere, og le oss inn i helga.

God helg :D!

7 kommentarer

  1. Dette var meget godt skrevet. Og du har jo arvet hans evne til å sette tanker og ord på trykk. Fint skrevet.

    • Takk Linda
      Det var veldig fine ord du har skrevet om pappa,jeg ble virkelig rørt..

      • 🙂

  2. Fikk jo nesten tåra i øyan her æ sett

  3. Utruli bra skrevet !!

  4. Hei Linda!
    Kom på bloggen din via Heidi sin, og ville bare si at det var utrolig koselig og rørende å lese det du har skrevet om farfaren din. Jeg var heldig og vokste også opp med en fortellende Bestefar, i tillegg til fortellinger fra Gammeltante og pappa. Dessverre er det ingen av dem som lever nå, men det var vedifull bagasje å få med seg. Fin blogg. Med vennlog hilsen en forteller fra nord. (Ser du har vært i området jeg bor: Kjerringøy, Tverlandet og Bodø:-))

    • Ja, lenge leve fortellertradisjonen🙂


Comments RSS TrackBack Identifier URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s