Joda, så jeg sitter foran pc’en og det piper.
Jeg skrur av høytaleren, kanskje jeg har ført musepekeren over en reklame. Det fortsetter å pipe.
Jaha. Jeg rokker på stolen; kan en plaststol pipe?
“Kjære! Er det du som sitter og lager pipelyd?” Selvsagt er det ikke det.
Jeg hører at lyden kommer fra området tv’en står. Piper tv’en? Nei, dette kakafoniet kommer fra veggen; ikke der…litt lenger opp.
Ventilen! Det piper i ventilen.
Jeg stikker hodet ut verandadøren idet en kjøttmeis flyr inn i ventilen fra andre siden, med mat i nebbet.
“Kjære, vi har startet fuglehjem.”
Her kunne historien endt. Det gjør den ikke.
I går våknet jeg frisk og rask til 20 varmegrader; gikk ut på verandaen og konstaterte at noe bevegde seg i gresset. Oj, sikkert en mus, best jeg ser.
Johnny Rotten
Du vet Johnny Rotten i Sex pistols? Det var han som tittet opp mot meg fra gresset.
“Pip! Sa den. “Hei” sa jeg, og hentet en eggekartong den fikk krype opp i.
Ok, hva nå? En stor, rød katt drev og sirklet i området, noe som fikk meg til å tro at dette ikke var første fugleunge på bytur fra akkurat dette redet. Katten hoppet på meg, og jeg valgte Johnny Rottens parti.
“Åh, kjæære… Har funnet en fugleunge, hva pokker gjør jeg nå? Jeg får jo helt morsinstinkt her, men skal jeg gi den til katten?” Min kjære, søvndrukken, kunne ikke tro hva jeg stod og foreslo; mente det var bedre at jeg ble fostermor. Alenefostermor. Som sagt så gjort. Min kjære dro på skolen, mens jeg satt hjemme med barnet.
Jeg forsøkte å ringe min far som er utdannet agronom og kan ett og annet om dyr, men han sov. Min mor visste likevel råd: sukkervann. Vi kranglet litt, jeg og Johnny, før jeg fikk i ham litt karbohydrater, og etterpå lagt ham i en bomullsvaskeklut, for bomull i ren form hadde jeg ikke.
Plutselig ser jeg gresset bevege seg på ny. Jaha, der lå pinamæ Sid Vicious også.
Min dag var satt. Jeg oppgraderte reiret, Reir 2.0, til en skoeske fylt med gress og kleenex og fant en proteinkilde i form av en prøvepakning kosttilskudd som lå bakerst i skapet. I tillegg knekte jeg egg og ga dem plomme.
Heldigvis fortsatte det fine været for jeg hadde ikke lyst å ta punkrockerne inn i huset, i frykt for lus, fugleinfluensa og piphoste. De fikk stå i solen, med kleenex som solparaply, med meg på plenen på et pledd med Sartre i hånden,på utkikk etter pusen. I thought I thaw’ a putty’cat.
Etter som dagen svant, og jeg skulle på kino, ble 2×3 cm fugl flyttet innomhus da varme visstnok er et must for slike fjærløse. Jeg så for meg den sikre død i
denne kinoturen, for fuglene altså, men de møtte meg gapende og pipende da jeg noen timer etter forsiktig åpnet skoesken. Dette hadde de ikke gjort før, så noe rett må jeg ha gjort.
Igjen fikk de mat, ny kleenex (begge beviste at intet var galt med tarmsystemet) og hver sin varmeflaske for natten.
“Hvor lenge skal denne matingen foregår?” lurte min kjære på, totalt glemsk over at det var nettopp hans medfølelse som hadde satt i gang dette. I følge internettet, som er så nyttig, skal denne matingen foregå intenst i alt fra 1-2 uker, hvorpå fuglen med hell skal begynne å spise solid mat, og dermed kun gape hver 3. time eller så.
Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.
Flaks jeg ikke har jobb, for dette tar tid. Mens jeg mater, holder kattevakt, bytter kleenex og kommenterer hårsveisen deres, flyr Mamma og Pappa Kjøttmeis lystig forbi for å finne mat til Johnny og Sids søsken. Jeg har et lite håp om at fugleperspektivet deres skal fange inn de 6 cm med kjøtt og nebb som ligger 3 meter unna redet, og tenke “heisann, var det der vi la dem?”
Så nå venter jeg på kleenexstøtte fra Nav; ikke før har jeg skiftet så skiter de igjen. I tillegg aner jeg et hopp i matbudsjettet da Sid Vicious gaper og piper hver gang han aner bevegelse, min stemme eller skje mot glass (hvor riktignok plommen oppbevares, så dum…det er han ikke.)
Jepp, jeg har forsøkt å ta bilder med min kjæres telefon, da mitt kamera gikk ad dundas her om uken. Disse vil bli lagt ut så snart vi får overført til pc. I tillegg vil her komme oppdatering på Johnny Rottens helse; han er litt svak og puster i rykk og napp.
Punkrockelivet skal ikke være lett.
Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.
5 Kommentarer
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
Artig Historie. Men det er meget sjeldent at fugleunger overlever bare med menneskemat. Men vi får bare håpe at Sid og hans venner står han av.
Ja, vi får se. Nå har det jo blitt et lite prosjekt, så jeg håper de overlever
Der døde Johnny Rotten :/ Han gispet et par ganger, og falt så død om. Dette kom ikke uventet; han har tatt til seg ca halvparten av føden Sid Vicious har fått, og det under mild tvang. Johnny var veldig liten, det var vel også ta-til-seg-føde-problematikken sim gjorde at han ble kastet ut av redet in the first place. Men slik er naturen. Får håpe Sid takler bedre å være fosterbarn. Han spiser som en helt og har fått antydning til gule fjær på brystet
åååh, RIP little John:( Du va tapper så lenge du så dagens lys(vel, øyan dine var vel såvidt utvikla, men anyways..) Din bror er i gode hender, vet at fosterforeldrene ofrer forpliktelser og fritid for å gjøre oppveksten trygg og go for di stakkars små:) Vi tenker på deg
Huff, ja det var litt ekkelt. Han hadde nettopp fått mat, og så bare…døde han, mens jeg så på. Uansett livsform er det en aburd opplevelse å få ta del i døden.