Velkommen ~ Welcome

~ Velkommen~

Der er over 100 innlegg i bloggen min akkurat nå Ta en titt under “Categories” til høyre, klikk rett på de nyeste  innlegg til venstre eller scroll ned. Jeg har mange bilder også, kanskje du finner deg selv der, jeg legger ut nye nå og da

Kos deg!

And Please Comment!

~Welcome~

There are over 100 posts in my blog at the moment. Have a look under “Categories” to the right, click new posts directly on the left or simply scroll down. I’ve got pics too, new ones are added regularly

Enjoy!

What I’ve learned so far

Life and all

Jeg har vært fraværende.

Jeg har vært så fraværende at lapp fra mamma nok ikke vil gjelde, og et klassetrinn må gås om igjen. De av dere som forstår språk fortalt i bilder vil her ikke lure på om jeg har fått ett ekstra år tillagt bachelorgraden min.

Grunnen til min fraværing er rett og slett at jeg plutselig har blitt oppmerksom på at døgnet er en fullkommenhet bestående av 24 enheter, hvorav 8 helst skal brukes til søvn; 8 til skole; et par til spising og tv-titting og de resterende får man sulle med som man vil.

Det er her ambisjons-Linda slår til, og tenker som så at nå skal man redde verden. Eller i allefall engasjere seg.

All denne engasjeringen tar tid. I tillegg fyller noen jeg vet om snart et rundt tall, noe som i sin planlegging tar tid. Bloggen har derfor dessverre blitt litt stebarnlig behandlet; språklig og ikke realistisk ment, for alle dere som faktisk er stebarn.

Ett av mine engasjement utspringer fra min skepsis til alt overnaturlig, og hvor omringet vi er av dette i samfunnet. Engasjementet har fått meg til denne helgen å møte mange flotte mennesker. Jeg har også lært fryktelig mye nyttig både når det gjelder menneskerett, fordommer, menneskeverd, grenser, å tro på seg selv og at livet er nå.

For det er det.

“Fordommer fordummer”

Jeg snakker om mitt engasjement i Human-Etisk forbund. Til alle dere som ved kirkevalget tenkte, etter å ha fått tilsendt stemmeseddel, “oj, jeg er faktisk medlem av en religiøs retning,” for deretter å ønske du ikke var det; se her:

Er du enig at i livet leves her og nå, at dette livet er det eneste sikre vi har å satse på? (Tante Linda butter inn: dvs tror du på et liv før døden?)

Synes du det er på tide at Norge får en grunnlov som ikke favoriserer et spesielt livssyn?

Mener du at forståelse og omsorg for andre er grunnlaget for moralske verdier? (Tante Linda butter inn: dvs at moralske verdier ikke er gudegitt.)

Kunne du tenke deg å benytte humanistiske seremonier for å markere livets store hendelser? (Tante Linda butter enda en gang inn: spør deg selv: har religion enerett på livets store hendelser som nytt liv, giftemål og døden?)

“Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet.”

Jeg vet at mange ikke har tenkt over at man er medlem av en religion. I tillegg vet jeg at mange av dere følger strømmen; ønsker å gjøre slik deres foreldre eller venner har

Happy Man

gjort uten at grunnen nødvendigvis har vært religiøs. Gifte seg i kirken? “Selvfølgelig,” tenker mange. “Hva ellers?”

“Humanismens virkelighetsforståelse, etikk og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet. Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.”

Jeg kan fortelle at jeg i sommer var tärne i et nydelig utendørs bryllup i regi av Sveriges svar på Human-Etisk forbund. At det hele var en flott dag, var vi alle enige om. At det seremonileder sa hadde relevans i forhold til de fleste av oss sitt liv, var nesten mer viktig. Her var ingen gud; bare to mennesker som inderlig lovet hverandre i vitners nærvær å ære kjærligheten og hverandre.

Hva med dåpen? Vil ditt barn havne i limbo om den kristelige dåpen ikke finner sted? Vet du hva limbo er? Burde du ikke som medlem av Den Norske Kirke vite hva det er? Human-Etisk forbund har et tilbud også her; navnefest hvor den lille settes i sentrum.

“Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter, men understreker verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som også inkluderer retten til frihet fra religion.”

Døden like så. Det behøver ikke være en representant for en religion som skal sette ord på din bortgang. Vær ikke redd for at du må begraves i hagen hos velvillige slektninger; norsk lov tilsier at du skal jordfestes på en kirkegård. Eller kanskje du heller vil kremeres?

De av dere som har tatt et standpunkt og mener dere ønsker å følge deres herres ord og inspireres av hans gjerninger: kudos og gratulerer med å ha gjort dere opp en mening.

De jeg ønsker å nå er dere som gjør ting på autopilot; de som utfører på grunnlag av at andre har utført noe identisk før dere; dere som før aldri egentlig har tenkt over at om dere ikke gjør noe med det så vil dere døpe deres barn, konfirmeres, gifte dere og begraves i en guds navn dere kanskje aldri har trodd på.

“Jeg kjenner ikke meningen med livet, men jeg synes det er meningsfullt å leve.”
– Levi Fragell,
humanistleder

Spør deg selv: vil jeg lyve i kirken? Ønsker jeg å være hykler?

Svarer du nei nå har du 3 valg, og ignorance is a bliss er ikke slagordet til noen av disse.

Du kan helhjertet gå inn i det trossamfunnet du er medlem av, være seg dypt personlig eller engasjerende. Eller du kan velge å melde deg ut, og la det være med det. Siste valg er å deretter melde deg inn i noe du KAN stå for. Her kommer vi i Human-Etisk Forbund inn. Vi kan være dette alternativet, og vi krever ikke mye av deg.

Kjenner du det kiler kan du gå inn her www.human.no

Jeg kommer til å spørre deg neste gang vi møtes om du har vurdert dette, vet du Jeg forventer handling

Til sist kan jeg si at mitt engasjement i Human-Etisk Forbund er at jeg skal være konfirmasjonskursleder, og jeg gleder meg kjempemasse til å skulle lære neste generasjon om…ja, life and all.

“Stop preach in my school, and I won’t think in your church.” (Humanistisk Ungdom)

Om å pynte seg

Inn i dusjen.

Skrubbe, vaske, skumme, skylle.

Tulle inn i frottéhåndklær, minst 2. Smøre kroppen.

Gre håret, føne tørt, krølle.

Sminke øyet, sminke huden, sminke munnen. Mwah! Sånn ja.

Åpne klesskapet, vurdere, revurdere.

Kle på, pusse tenner, suss adjø.

Ankommer festen.

Hilse, hilse igjen. Bare nye fjes.

Snakke, diskutere, le, spørre og svare. Blir kjent.

Nå skal man spille fotball! Bli mer kjent.

Stille seg i forsvar, sklitakle første som kommer nær.

Sleivsparke, men treffer likevel. Blod på tann.

Jubel, scoring, dytting, knuffing.

Grønske; jord under neglene.

Svett i pannen, skjorten klistrer.

Puster, sklirtakler igjen, får ballen, løper hele langsiden.

Hiver etter pusten, gnir ut sminken, skal vinne!

Vikler håret i øredobbene, river dem av.

Dytter, faller. Opp igjen!

Vinner, smiler, takker for kampen.

Om å pynte seg.

Turist i eget nærområde

Åh hu og hei så lenge det er siden jeg har skrevet i min blogg.

Pr tiden sitter jeg på et museum. Jeg har verken blitt så gammel at jeg nå kun passer inn her, eller blitt glemt av mamma og pappa. Jeg jobber. Som historieinteressert menneske jeg er, er dette en flott jobb; jeg får snakket om Norge og byen min, og jeg får bladd meg gjennom utallige hefter, bøker og magasiner om vår fortid.

Nordlandsmuseet

Her om dagen kom en kar fra Isle of Man. Han visste meget om “norse history” og lurte på hvor mye historie man lærer på norske skoler. Jeg svarte at vi lærer om det meste fra norsk historisk tid. Dette fant han overraskende, for ingen han hadde spurt kunne svare på spørsmålene han hadde. Ikke vet jeg om hans spørsmål til nordmenn var på nivå med sistespørsmålet i Jeopardy, eller førstespørsmålet i “Are you smarter than a fifth grader,” men det fikk meg til å tenke.

Kan ikke den gjengse nordmann nok om vår fortid?

En annen dag kom en journalist som skulle sykle seg fra Dalarna i Sverige til Lofoten. Han spurte om opptil flere lofotske steder; om jeg visste råd med tanke på sykleforhold, overnatting og liknende. Jeg ble svar skyldig da jeg kun har vært 2 ganger i Lofoten. I fjor. For første gang i mitt 29 ogethalvtårige liv.

Lofoten. Det verdenskjente området man kan se fra høye topper i Bodø. Som turister fra hele verden valfarter til og reisemagasiner hyller. Lofoten, som jeg stod og promoterte med varme ord og vendinger et helt år i USA fordi alle ville vite mer, MER, om denne flotte plassen. Dette var til og med før jeg hadde satt mine sjøsyke ben der.

Dit. Dit dro jeg for første gang i fjor, fordi et nytt familiemedlem kommer derfra. Hadde hun vært fra Sogn hadde jeg dratt dithen istedet.

Dette fikk meg også til å tenke; er vi ikke flinke nok til å være turister i eget land? Til og med i eget lokalsamfunn?

Museet jeg jobber for denne sommeren har 20 anlegg under sin paraply. Jeg har vært ved 3-4 av disse. Dette svarer vel mitt spørsmål: nei, vi er ikke flinke nok. Jaffal er ikke jeg det. Er du?

Jeg kan ikke så mye om andre lokalområder enn mitt eget: Salten i Nordland.  Dra krakken bortåt glaset…og nå skal je fortelja og du skal høre på.

Salten Museum er som sagt et paraplynavn for 20 anlegg i Saltenområdet. For ordens skyld: Salten består av Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold.

Jeg  sommerjobber på Nordlandsmuseet som ligger i Prinsens gate i Bodø. Her sitter jeg og blomstrer i et av byens eldste bygg. Å være bygd i 1903 er da ingen alder for en bygning, men Bodø ble som kjent bombet 27. mai 1940. Museet og bryggeriet, blant annet, stod igjen.

Vi har en flott sølvskatt her som ble funnet i Rønviksområdet i 1919. Den består ikke av mange gjenstander, men den ene ringnåla  er den største som noensinne er funnet fra vikingetiden og jernalderen. Ikke verst. Fryktelig ubehagelig å ha på, men frykt ei; du kan kjøpe en mindre kopi du kan putte på finstasen uten å få ryggproblemer. I tillegg har vi en 25minutters film om Bodø med Halvdan Sivertsen som koselig forteller. Flotte filmen.

Hørt om Fridthjov Anderssen? Ikke? Sett mannen som står på sokkel ved solparken i Bodø? Ja? Det er ham. Han

Fridtjov Anderssen

var komponist, organist og kordirigent, utdannet i Leipzig…og nesten glemt. Vår egen lokale komponist. Her på museet har vi fått en liten midlertidig utstilling om ham, for å vekke interesse og kanskje lokke fram mennesker som har historier, gjenstander eller bilder av mannen. Vi selger også hans musikk, spilt av Bjørn Andor Drage (2 dobbel-CD’er).

Og der stopper nesten min selvopplevde viten om våre anlegg. Men jeg nevner i fleng:

Beiarn: 30. juli er det utendørskonsert med Jazzduoen NEST, samt salg av rømmegrøt og spekemat. Nam! Dette skjer på bygdetunet.

Bodø: I Bodøsjøen friluftsmuseum er det bare å komme når du vil! Ta med grill og fiskestang. Du må selvsagt først

Bodøsjøen

besøke meg ved Nordlandsmuseet.

Kjerringøy Gamle Handelsted hvor det er aktiviteter hver helg fram til 29. august.

Løp Gamle Gård: 2. august er det den store vaffeldagen med vafler i alle varianter. Mmmm sjokoladevafler.

Sommerdagan i Meløy: hver dag fra 11-17 helt fram til 2. august. Kom og se kunstutstilling!

Steigen Bygdetun: Utstillingen “det lille under,” et lite skjørteløft på Steigenværinger. Hver dag fra 11-17 helt fram til 16. august. Dessuten er det markedsdag den 25. juli med mye gode lokalproduserte matvarer.

Sørfold (Straumen): Her har vi ungdomsmuseum og helt fram til 16. august kan du se t-skjorteutstillingen “T- for tidløs.”

Vi må jo ikke glemme Hamsunsenteret på Hamarøy som 4. august blir overrakt Salten Museum. Hamsun var stor. Så stor at han fikk Nobels pris i litteratur for Markens Grøde. Åpningen av senteret skjer dagen etter åpningen av

Hamsunsenteret

Hamsundagene som varer til og med 9. august og er åpent alle dager i denne perioden fra 10-19.

Ved åpningen av Hamsunsenteret vil Hamsuntolkere fra hele landet komme og holde en forrykende forestilling, og Publiners, samt DDE, vil spille.

Dette var bare et lite utvalg av hva Salten Museum kan tilby lokalt, så nå er det bare å kaste seg rundt og være turist. Jo! Jaa! Der finnes jo utallige andre opplevelser, utstillinger, arrangement og annet som ikke er i regi av oss.

Her kan du lese mer:

Salten Museums anlegg  Salten museum er også på facebook: Salten Museum på facebook

Hamsunsenteret

God tur!

Schæffergården, Takk For Oss!

13. juni 2009 var startdato for kursus for 20 sitrende spente nordmenn som med vekslende hell fant fram til Schæffergården i Danmark. Det har blitt sagt i løpet av vårt kurs at en utopi er et fiktivt, imaginært univers med blant annet endring i tid og rom; dette kan jo sies å dekke vårt møte med dansk-norsk samarbeides hovedkvarter i Danmark.

Vi som ankom var i mange aldre; fra begynnelsen av 20-årene til 40 unge år, og dialektene fløt. Her var jeg, æ, e, eg; ikke, ikkje, itje; kem, hvem, kim, ken og kven. Og vi som sa dansk var vanskelig å forstå… Beklager Marianne, men de forståelsesfulle og smilende blikk og nikk fra oss underveis i din første time var mer en avledningsmanøver vi tok i bruk mens vi febrilsk dekodet det danske språk. At noen på kurs før oss hadde avkjølt øl en ulovlig plass, fikk vi med oss, men hvor var overlatt til fri fantasi da ”skraldespann” for oss likesågodt kunne vært en litt sjelden fugl eller en uvurderlig vase.

Allerede før middag denne første dagen hadde vi en ut-av deg-sjøl-opplevelse da Herborg Kråkevik og Anne Grete Preuss spankulerte inn på Schæffergården. Vi forsøkte alle å late som dette var hverdagskost, men var omvendt proposjonalt like imponerte over synet av de to artistene som de var av oss 20 gapende og lett pekende nordmenn.

Deretter kom maten, og imponasjen ville ingen ende ta. Vi lukket munnen bare lenge nok til å tygge og svelge en fantastisk 3-retters. Noen sa at de hadde sett på filmen Titanic at man skulle starte med de ytterste gaflene, så det gjorde vi.

Lunsjen dagen etter var like imponerende. Marianne hadde jo gitt oss et 5-kilosmål, og som høflige nordmenn vi er ville vi jo nødig skuffe henne.

Etterhvert rundt om på Schæffergården vokste det opp kolonier av lett henslengte, lesende nordmenn; et hageproblem som kun kunne løses med løfte om mer mat. Våkne, spise, lese, spise, lese, sove, våkne, spise, sove. Ny dag.

Skjønne Karen ga oss en flott omvisning på Schæffergården. Flere av oss la merke til hennes gode vesen; noen konkluderte med at hun var så skjønn at de bare ville ta henne med hjem og legge henne i bomull.

Deretter spiste vi.

Så begynte skolehverdagen. Fantastiske foredragsholdere kom og lærte oss blant andre ting at telefonkatalogen har gitt inspirasjon til litterære verk; at for tiden i Danmark er menns forfatterskap kynisk og kvinners er kjærlig; at mennesker i dansk politikk definerer sin neste som ens fysiske nabo; der har blitt spontanutviklet en verdighetsmodell og vi har blitt venner med Liv Mørk på Facebook. Vi har lest om rom som fører til u-land, myggstikk med uante konsekvenser, at form kan være politisk og lært om nye bruksområder for kjøttfarse. Rett og slett mange gode inspirasjoner for oss framtidige lærere.

Deretter spiste vi.

Mens vi åt leste vi i en av romanene om verdens urettferdigheter og diverse u-land, og mellom to munnfuller kjøtt og dryppende olje snakket vi med mat i munnen om kanskje å sette restene av maten inn på rom 516. Deretter drakk vi vann, og pr 26. Juni har vi drukket en mengde tilsvarende Great Lake Michigan. Med isbiter.

Andre ting vi har bedrevet tiden med er å se Antichrist. Eller rettere sagt: de fleste av oss hørte filmen mens vi hadde en inngående studie av innsiden av hånden.

Vi har stiftet bekjentskap med bandet Hoppeborgen, med artisten Thorkild og dikteren Marius Nørup Nielsen på Aftenshow, hvor noen av oss var høflig star struck, mens andre igjen ikke hadde dette problemet og diskuterte ”nivå” med forskere og utdannede litteraturvitere.

Nevnte jeg at vi spiste?

Vi fortsatte vår Københavnturné med ekskursjon med Martin Zerlang. Igjen ble vi til en hel gjeng med gapende nordmenn som a’et og o’et og pekte mens vi forsøkte å holde tritt med Martins lange bein.

Mellom studier og prosjektarbeid oppdaget vi spillet Kubb så kraftig at vi ble bedt om å uoppdage det. Dette beklager vi. Andre oppdaget fotballspillet, og brukte så mye tid ved bordet at de små plastikkdukkene fikk navn, personlighet og bakgrunnshistorie.

I tillegg har vi vært så heldige å få oppleve Louisiana, og Lyngby har hyppig blitt frekventert av den norske krone. Vi har hatt festival, pekt på og knipset bilder av dådyr i Dyrehaven, og til sist føler vi alle at vi har blitt kjent med lille Håkon, som vi alle venter spent på å møte ”på ordentlig” om ikke lenge. Facebookoppdatering er obligatorisk, Anine 

Vi har virkelig satt pris på dette oppholdet her på Schæffergården. Misantropien forsvant som dugg for solen.

Vi er imponerte av personalet, vi føler virkelig vi har blitt gjort stas på. Programmet har vært veldig bra og foredragerne vært interessante. Vi vil jo gjerne få takke alle: Lars Bukdahl, Lillian Munk Rösing, Mikkel Bruun Zangenberg, Marius Nørup Nielsen, Kirsten Hammann, Stefan Kjerkegaard, René Rasmussen, Anne Borup, Jacob og ja, nei eller, jo… Ursula Andkjær Olsen.

Til sist vil vi gjerne få takk Marianne. Alt vi har opplevd har blitt godt tilrettelagt, og om det er mulig vil vi gjerne få takke deg for deg fantastiske været du har bestilt.

TUSEN TAKK FOR OSS!

Marius Nørup Nielsen og Bodega Boys

Marianne Arntzen på forsiden til Kamille!

Min gode venninde Marianne Arntzen er en feiende flott, fantastisk og fin jente. Hun har greid det kunststykket å nå finalen i en konkurranse bladet Kamille har; Send inn ditt bilde og kjemp om å få komme på forsiden.

Konkkurransen avsluttes i dag, og pr klokken 13.17 leder Marianne.

Det morsomme med dette er at Daniel, hennes samboer de siste 8 år, har sagt at om hun vant skal de gifte seg.

Marianne

Hadde det ikke vært gøy om vi hadde en finger med i spillet her?

Her kan du stemme på denne fantastiske jenta. Og Marianne… om vi greier å få deg på forsiden, får vi alle komme i bryllupet?

Her stemmer du: www.Kamille.no

Her kan du lese om Marianne.

Når det piper i telefonen…

Joda, så jeg sitter foran pc’en og det piper.

Jeg skrur av høytaleren, kanskje jeg har ført musepekeren over en reklame. Det fortsetter å pipe.

Jaha. Jeg rokker på stolen; kan en plaststol pipe?

“Kjære! Er det du som sitter og lager pipelyd?” Selvsagt er det ikke det.

Jeg hører at lyden kommer fra området tv’en står. Piper tv’en? Nei, dette kakafoniet kommer fra veggen; ikke der…litt lenger opp.

Ventilen! Det piper i ventilen.

Jeg stikker hodet ut verandadøren idet en kjøttmeis flyr inn i ventilen fra andre siden, med mat i nebbet.

“Kjære, vi har startet fuglehjem.”

Her kunne historien endt. Det gjør den ikke.

I går våknet jeg frisk og rask til 20 varmegrader; gikk ut på verandaen og konstaterte at noe bevegde seg i gresset. Oj, sikkert en mus, best jeg ser.

Johnny Rotten

Du vet Johnny Rotten i Sex pistols? Det var han som tittet opp mot meg fra gresset.

“Pip! Sa den. “Hei” sa jeg, og hentet en eggekartong den fikk krype opp i.

Ok, hva nå? En stor, rød katt drev og sirklet i området, noe som fikk meg til å tro at dette ikke var første fugleunge på bytur fra akkurat dette redet. Katten hoppet på meg, og jeg valgte Johnny Rottens parti.

“Åh, kjæære… Har funnet en fugleunge, hva pokker gjør jeg nå? Jeg får jo helt morsinstinkt her, men skal jeg gi den til katten?” Min kjære, søvndrukken, kunne ikke tro hva jeg stod og foreslo; mente det var bedre at jeg ble fostermor. Alenefostermor. Som sagt så gjort. Min kjære dro på skolen, mens jeg satt hjemme med barnet.

Jeg forsøkte å ringe min far som er utdannet agronom og kan ett og annet om dyr, men han sov. Min mor visste likevel råd: sukkervann. Vi kranglet litt, jeg og Johnny, før jeg fikk i ham litt karbohydrater, og etterpå lagt ham i en bomullsvaskeklut, for bomull i ren form hadde jeg ikke.

Plutselig ser jeg gresset bevege seg på ny. Jaha, der lå pinamæ Sid Vicious også.

Min dag var satt. Jeg oppgraderte reiret, Reir 2.0, til en skoeske fylt med gress og kleenex og fant en proteinkilde i form av en prøvepakning kosttilskudd som lå bakerst i skapet. I tillegg knekte jeg egg og ga dem plomme.

Heldigvis fortsatte det fine været for jeg hadde ikke lyst å ta punkrockerne inn i huset, i frykt for lus, fugleinfluensa og piphoste. De fikk stå i solen, med kleenex som solparaply, med meg på plenen på et pledd med Sartre i hånden,på utkikk etter pusen. I thought I thaw’ a putty’cat.

Etter som dagen svant, og jeg skulle på kino, ble 2×3 cm fugl flyttet innomhus da varme visstnok er et must for slike fjærløse. Jeg så for meg den sikre død i

denne kinoturen, for fuglene altså, men de møtte meg gapende og pipende da jeg noen timer etter forsiktig åpnet skoesken. Dette hadde de  ikke gjort før, så noe rett må jeg ha gjort.

Sid Vicious

Igjen fikk de mat, ny kleenex (begge beviste at intet var galt med tarmsystemet) og hver sin varmeflaske for natten.

“Hvor lenge skal denne matingen foregår?” lurte min kjære på, totalt glemsk over at det var nettopp hans medfølelse som hadde satt i gang dette. I følge internettet, som er så nyttig, skal denne matingen foregå intenst i alt fra 1-2 uker, hvorpå fuglen med hell skal begynne å spise solid mat, og dermed kun gape hver 3. time eller så.

Ca slik ser Sid og Johnny ut nå. Legg merke til hanekammen.

Flaks jeg ikke har jobb, for dette tar tid. Mens jeg mater, holder kattevakt, bytter kleenex og kommenterer hårsveisen deres, flyr Mamma og Pappa Kjøttmeis lystig forbi for å finne mat til Johnny og Sids søsken. Jeg har et lite håp om at fugleperspektivet deres skal fange inn de 6 cm med kjøtt og nebb som ligger 3 meter unna redet, og tenke “heisann, var det der vi la dem?”

Så nå venter jeg på kleenexstøtte fra Nav; ikke før har jeg skiftet så skiter de igjen. I tillegg aner jeg et hopp i matbudsjettet da Sid Vicious gaper og piper hver gang han aner bevegelse, min stemme eller skje mot glass (hvor riktignok plommen oppbevares, så dum…det er han ikke.)

Jepp, jeg har forsøkt å ta bilder med min kjæres telefon, da mitt kamera gikk ad dundas her om uken. Disse vil bli lagt ut så snart vi får overført til pc. I tillegg vil her komme oppdatering på Johnny Rottens helse; han er litt svak og puster i rykk og napp.

Punkrockelivet skal ikke være lett.

Slik skal Sid og Johnny bli når de blir store. Forhåpentligvis snart.

Midsomer Murders

Sommertid er mordtid.

Nå skal jeg ikke ut på en vill turne á la Bonnie & Clyde, som tilfeldigvis døde av kuler for 75 år siden. Les historien her.

Det jeg mener med min noe makabre åpningssetning er rett og slett at nå er det sommer…og noen skal dø i Midsomer. At så mange kan dø i DCI Barnabys distrikt, tenker vi ikke på. Det vi legger merke til, bortsett fra den fantastiske skumle introen spilt på…sag?…er den lune, gode engelske landsbygda, med sine erkeengelske karakterer og tørre humor. Her er ingen storbrystede, halvt påkledde fotomodeller som med sin perfekte sminke lener seg over den forulempede og lirer av seg punchlines.

Ok, nå var jeg hyklerisk, for jeg liker faktisk å se på disse halvnakne pene. Nei, det kom ut feil. Det jeg mener er at jeg simpelten elsker krimserier, og ja…jeg liker også CSI som synder på alle de ovenfornevnte ting Midsomer Murders mangler.

Jeg anser ikke meg selv som en fryktelig modig person, selv om jeg våget meg opp i en 55 meter høy stang på Gröna Lund i Stockholm her om dagen.

Ca her døde jeg litt inni meg.

Jeg kan nevne at jeg nesten så The Ring, jeg mener jeg så filmen, men med ett øye halvt hevet over en tykk pute. Min venninne måtte følge meg på toalettet etter filmen, vente i døråpningen, skru på alle lys og synge meg i søvn. Nesten. Men redd var jeg.

De av dere som har lest “Da Linda så hvithai…” vet at jeg ikke er fryktelig trygg i vann inneholdende søppel, i tillegg har jeg forsøkt å dykke, noe som skal bli en egen historie her på bloggen en dag.

Men krim, fiktive mord, morbide serier og alskens ulumskheter som i det virkelige liv ville sendt meg i bakken, i koma før nådd bakke, simpelten elsker jeg.

Ja, jeg ergrer meg som sagt over CSIs puddelklipte medarbeidere, men Grissom i CSI Las Vegas og Mac Taylor i CSI New York…er de ikke herlige? At det er mennene som er herlige på innsiden bunner i noe jeg har gjentatt til det kjedsommelige og kan leses her.

Nei, nå tuller jeg…Horatio i CSI Miami er vanskelig å elske, med sine punchlines, blikk over skulderen, solbriller og utstuderte hese stemme. Vet ikke hva jeg mener? Ta en titt:

Det er ikke bare jeg som har lagt merke til Horatios parodi på seg selv. Jim Carey og jeg har snakket på telefonen. Han er litt flinkere å forklare enn meg:

Min helt over alle helter er Poirot. Kjære Hercule…måtte David Suchet aldri avgå med døden. Jeg har sett enkelte episoder med en helt annen skuespiller, men det blir aaldri det samme.

Miss Marple…er hun ikke søt? Gamle damen som havner i mordsituasjoner hvor enn hun går. Hadde blitt nervøs, jeg, om hun dukket opp i mitt nabolag. Summa sumarum er det vel strengt tatt Agatha Christie som fortjener heder og ære og flaxlodd i posten.

Mannen sin.

Sir Arthur Conan Doyle visste også hva han gjorde da han for to århundrer siden skapte Sherlock Holmes og Dr Watson, men la oss ikke glemme Edgar Allan Poe, mysteriets første mester, med sine “The Fall of the House of Usher” og “The Raven.” Nei, nå skjener jeg ut i litteraturens verden.

Krim, og da særlig engelsk krim er det beste jeg kan se på tv. Min sambo vet dette, og har flere ganger ringt og ropt at jeg må haste til tv’en for nå begynner krim. “Mmmm, nå står jeg egentlig og  … redder verden og miljøet.” “Det er engelsk krim.” *Slipper alt i hendene og løper.”

Det er nettopp dette jeg i kveld skal gjøre, for i kveld begynner atter en gang Midsomer Murders. Jeg husker mamma var på knærne etter John Nettles da han spilte i Bergerac, noe jeg ikke kunne forstå. Nå stiller jeg meg annerledes til mannen. Ikke at jeg er på knærne etter ham som i forelsket, men hans sjarm, vittigheter og normale engelske familie i serien gjør at jeg i sommer skal bruke hver fredags kveld på ham. Om Tv2 i år igjen velger å sende de to episodene, hvorav morderen avsløres i del 2, med 1 ukes mellomrom, skal jeg…skal jeg…likevel resignert se på.

John Nettles

Da har vi en date; du foran ditt tv, jeg foran mitt; så heier vi på DCI Barnaby sammen. God titt!

Ode Til Et Kamera

Ode til et kamera.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Sort og Limited Edition, var du, da mine øyne møtte din linse.

Sort som et hull dro du meg mot deg. Verden stoppet, pusten snappet, skulle du virkelig bli min?

Som hånd i hanske passet din perfekte størrelse min hånd. Dine megapixler hvisket om de kommende stunder Sony pekte til da du ble kreert.

O’ Sony Cyber Shot! Om jeg kunne ha manet tilbake våre år sammen! Som en trofast følgesvenn var du ved min side under alle viktige livsøyeblikk. Mine venner var dine venner. Mi casa fue tu casa!

Aldri mer skal jeg få trykke på dine knapper. Aldri mer flikke gjennom våre ervervelser på din perfekte skjerm; vårt syn på livet.

Hva skal det bli av meg nå, du sorte magiker! Naken entrer jeg nå livets høydepunkt med kun mitt sinn som en fattig erstatter. Ingen foreviget minner som du.

O’, kamera! Ervervet på Manchester flyplass. Aldri har vel en erfaring vært så dyrekjøpt. Erfaringen av at eplejuice og du ikke skulle komme til å gå overens.

Dine siste gisp erindres med avmakt, idet jeg nå ser tilbake på det som var.

Rest in pieces.

Brumm i en hengekøye i México

Hva skal man si? Dolly Parton var min store helt på 80-tallet. Tribut måtte gis da damen kom til Norge.

Kiara forteller hvem som bestemmer hos fotografen

Å ha sløyfe i håret er ikke enkelt når man har arvet tantes hårvekst.

Søstrene Skilpadde

Så nært kom Karoline Tyholttårnet

Girls in the hood!

Pappa og Eva, far og datter med utfyllende profiler

Hva jeg ønsket meg på bursdagen min: Guinness og Guinness stew. Mmmm

Mexicofest, som seg hør og bør når man fyller år!

Slik skal Bailey's drikkes!

Marits Egen sang

Min venninne, som jeg har vokst opp med ytterst på den nakne ø, heter tilfeldigvis Marit Larsen.

Dette i seg selv er ikke er uvanlig navn, hadde det ikke vært for vår eminente artist Marit Larsen. I nevnte artists ære skrev Karpe Diem en sang, nemlig “Under overflaten (som Marit Larsen).”

Da min Marit skulle fylle 30, fant to av hennes barndomsvenner ut, meg selv inkludert, at denne under-overflaten-sangen var en perfekt overraskelse. Ja det, og det faktum at vi totalt overså beskjeden om at jentene skulle kle seg i kjole og mennene i dress. Vi reverserte det hele, og fremførte vår innlærte rap så godt vi kunne, fulle av nerver, tappet for energi da vi ikke greide spise grunnet nervøsitet og frykt for påfølgende prosjektiloppkast. Sa noen lampefeber?

Her er uansett resultatet. Vi var fryktelig lettet etterpå.

By the way, vi glemte litt tekst, begge to, men nå i ettertid kan jeg hele teksten helt utenat. “Alle gutta bare glor og ser på henne danse…” Må jo komme godt med en eller annen gang.